KINA/KINA/KINA/KINA/KINA/KINA/KINA

«Far er gammel, og det fins ikke en mann her i landet som kan ha omgang med oss på vanlig vis. Kom, la oss gi far vin å drikke og ligge med ham, så vi kan holde ætten oppe ved ham!»
Første Mosebok 19, 31 & 32

Prøver å hjernevaske redaktører rundt i Norges land til å kjøpe en artikkel om Kina som IKKE handler om slukking av fakler og elitesoldater i joggedresser eller om Tibet. Men det er ikke lett. Artikkelen kan bli bra og, det er det verste. Men jeg tør ikke å sette i gang med den (reise rundt, arrangere intervjuer med politikere/handelsfolk/innvandrere osv./racke opp en gigantisk telefonregning etc.) uten at jeg i det minste har noen signaler om mulig kjøp.

For det skjer spennende ting i forhold til Kina. New Zealand signerte en frihandelsavtale med de nå på mandag - en avtale som kan ha enorme ringvirkninger for New Zealands økonomi. Avtalen er selvfølgelig kraftig kritisert. Mest fordi den ikke er god nok, og noen politiske partier (NZ First, Maoripartiet og Green Party) vil ikke være med på kalaset, men det stopper ikke parlamentet fra å få den gjennom. Avtalen er signert, nå må den bare gjennom byråkratiet her nede og den stemmes frem i parlamentet neste uke.

Australias statsminister Kevin Rudd var i Kina her om dagen og holdt tale. Han er den første vestlige statsleder noensinne til å holde en tale til Kinesiske myndigheter PÅ KINESISK. Rudd er tidligere diplomat og har jobbet mange år i Beijing. Han snakker flytende Kinesisk, noe som ses på som enormt viktig for utviklingen av Australias forhold til Kina.

Men... han hadde baller nok til å kritisere Kinas politikk i Tibet. PÅ KINESISK. Dette har selvfølgelig latterlig mye mer slagkraft enn en eller annen venstrepolitiker som pjatter om onde Kina på en eller annen statskanal på andre siden av jorda. Ganske spennende.

Men vil redaktører kjøpe storyen? Tiden vil vise. Følg med i neste episode av SJORNALISTEN.

TO ARTIKLER SENDT AVGÅRDE/ANGST OG AVVENTING

Så jeg sendte akkurat avgårde to store artikler med bilder til to publikasjoner hjemme i Norge. Endelig har jeg sendt dem, liksom. Nå er det bare å folde hendene. Jeg har selvfølgelig fått ganske sterke signaler om at de vil trykke dem men det er allkevel sterkt å legge sjela i noe som skal bestemmes av noen redaktører på andre siden av jorda.

Men sånn er det. Jeg har lært meg å pitche artikler kraftig i begynnelsen - sende utkast og idéer underveis og spørre om veiledning. De er like interressert i en god artikkel som det jeg er i å få den på trykk.

Deilig å forhåpentligvis bli ferdig med disse to artiklene også. De har tatt lang tid. Jeg må være mer effektiv med den neste. Den neste er om et ganske så depressivt emne - jeg skal skrive om vold i hjemmet - og den krever ganske kraftig research og tunge intervjuer. Men det kan bli stas. Jeg har blitt "lovet" (hvis artikkelen blir bra...) ganske mange sider i bladet og har også mulighet til å få noen fete bilder på trykk. Dessuten betaler de også bra.

Men jeg må finne på en artikkel til også. Jeg er avhengig av å ha minst to prosjekter gående til enhver tid. Både i tilfelle jeg ikke får solgt den ene (hehe, eller begge...) og fordi det er ganske intenst å bare tenke på ÉN jævla artikkel 24 timer i døgnet.

Jeg møtte en svenske i dag som også befinner seg her på andre siden av jorda og jobber som frilanser. Han skriver for svensk presse så vi har mye til felles. Jeg har m.a.o. nesten fått meg en kollega. Ganske fett. Vi kan sikkert hjelpe hverandre og benytte hverandres research littegranne. Mediebildet i Sverige er nok ikke så forbanna forskjellig fra hva det er i Norge så de samme storyene er sikkert interressante i begge land. Det kommer jo selvfølgelig an på kontaktnettverket, men allikevel.

Radioredaktøren min spurte meg i dag om jeg "var klar" for å gå på lufta i morgen og kjøre current affairs showet som går klokka tolv på formiddagen. Ja, sa jeg. Aner egentlig ikke hva jeg går til men jeg skal i hvertfall ha en "live test" i morgen hvor jeg skal kjøre et "testprogram" og så bli revet i fillebiter av redaktøren etterpå. Spennende.

Og ultranoia. Å snakke på lufta til hundretusener av mennesker er ikke bare bare. Det ser skikkelig romantisk og kult ut på film men når du sitter der inne med tusen spaker og en mikrofon så er man ikke så høy i hatten. Ikke i begynnelsen i hvert fall. Den mest taleføre person kan begynne å stamme under slike forhold. Men vi får se hvordan det går. Han hadde ikke spurt meg hvis han ikke ville ha meg der. Han er like interressert i et bra show som det jeg er i å komme på lufta.