FERDIG MED NOE/FOLK STJÆLER TINGA MINE

Da sa Adoni-Besek: «Sytti konger med avhogne tommelfingrer og stortær hadde jeg til å sanke smuler under mitt bord. Nå har Gud gjort gjengjeld mot meg for det jeg gjorde.» Siden førte de ham til Jerusalem, og der døde han. Dom, 1:7

Der var dagens artikkel nesten ferdig. Jeg lar den hvile over natten så jeg kan ta en titt på den igjen i morgen tidlig før jeg sender den avgårde. Den ble nemlig mye mer omfattende enn jeg hadde tenkt. Men det er jo greit. Jeg jobber jo tross alt ikke bare for penger.

Dette er noe jeg har begynt å tenke mer på i det siste - det at jeg faktisk skriver mest for å opparbeide meg en brukbar portefølje som en dag kan gi meg flere oppdrag og kanskje til og med en fast jobb. Derfor er det slutt på 700 ord med et kjapt intervju. Nå er det research, språk og inngående intervjuer som gjelder. Moro.

Men det slår meg at hauger av artiklene mine for forskning.no plukkes opp av andre aviser og nettsteder. Ofte skrives de ikke engang om. Denne her, for eksempel, fra ABC-Nyheter. Her er originalen min. Det eneste "journalisten" har gjort er å flytte et par setninger over i en faktaboks. Ellers er artikkelen så og si ordrett BØFFA! Ganske drøyt. Da er det vel bedre å kutte den ned litt sånn som iBergen.no/Nettavisen og Side2 gjør.

En artikkel jeg skrev om depresjon på arbeidsplassen ble også plukket opp av mange forskjellige steder. Her har Klikk.no kopiert og limt inn mesteparten av arbeidet mitt. Så og si ordrett igjen. Teknisk Ukeblad tar også for seg, spesielt av intervjuet jeg har gjort, men her har i hvert fall journalisten brukt noen av sine egne ord ellers i teksten. Det samme har Ukeavisen Ledelse også gjort, om enn ikke like vellykket.

En artikkel jeg skrev om drap på journalister rundt omkring i verden ble plukket opp av ABC-Nyheter bare få timer etter at den kom på trykk. Denne er ikke ordrett, men all informasjon i artikkelen er resultat av research og intervjuer JEG har gjort. Må si jeg føler meg i alle fall littegranne snytt.

En sak jeg skrev om trådløs overføring ble plukket opp av teknofil.no og en sak jeg skrev om hester ble plukket opp av adressa.no. Ikke ordrette disse heller, men journalistene tilfører heller ikke noe nytt.

Dette skjer selvfølgelig ikke bare med meg... Men nå er jeg jo selvsentrert. Jeg er jo sjornalist. Men hva er dette her? Er dette liksom greit? Går det an å gjøre noe med det? Bør jeg være stolt? Bør jeg kontakte noen av disse "journalistene"?

Jeg veit ikke. Sannsynligvis tar jeg flodhestutveien - jeg gjør ingenting. Men interessant er det lell.

HORER & LUFTFORURENSNING/DB.NO/DEN SKAL TIDLIG VÅKNE...

Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge. For i ørkenen bryter kilder fram, bekker på de tørre stepper.
Jes, 35:5 & 6

Da har jeg fått min daglige dose av rasistiske kjøtthuer og ignorante idioter. Det er bare å ta en kikk på en hvilken som helst Dagbladet.no-artikkel det, og så lese kommentarene under. Hvem i helvete er disse folka!? Tør så vidt å tenke på det. Hvis det er sånne mennesker som leser tabloidpressen i Norge så er det kanskje like greit at jeg ikke jobber for dem.

Har fulgt og deltatt i en liten debatt på bloggen til Pål Hivand og det viser seg at det ikke bare er jeg som er trist over retningen Dagbladet har tatt - fra Norges beste kulturavis til Norges aller dårligste tabloidavis. Det er triste greier. Jeg ønsker Dagbladet lykke til.

Kom akkurat tilbake til byen etter en bomtur ned til 95bFM, og når jeg nå sjekka e-posten min så viste det seg at det var jeg som tok feil... - det er neste uke redaktøren er på ferie. Så jeg kom dit i dag og så satt han jo der. Men det er altså neste uke jeg skal vikariere. Javel. Jeg kom meg i hvert fall opp. Klokka 05:10.

Kanskje litt i tidligste laget. Men det betyr også at jeg kan presse inn en hel haug timer, kanskje nesten en hel arbeidsdag allerede før lunch. Ikke gæærnt.

Da setter jeg i gang med skrivinga for dagen. I dag er det to prosjekter som gjelder - en artikkel om forurensinga i Beijing og den STORE feature-artikkelen min om prostitusjon.

NOEN SAKSET STORYEN MIN!/RADIO GA-GA

Urenheten viser seg på hennes slep; hun hadde ikke tenkt det skulle ende slik. Ufattelig dypt har hun sunket, og ingen trøster henne. Klagesangene, 1, 9

En av sakene mine har blitt akset av Aftenposten! Jepp. En sak jeg skrev for Forskning har blitt sakset rett ut, skrevet om minimalt, satt under en tabloid-overskrift og putta opp på Aftenpostens nettside.

Jo, jeg føler meg beæret samtidig som snytt. Men sånn er det med sjornalistikk - det er lov å bøffe av hverandre så lenge man gjør det helt klart at DETTE ER BØFFA for leseren. Ganske rart. Vanligvis er det jo sånn at det greit så lenge du ikke blir tatt.

Har merket de siste par ukene at jeg virkelig, virkelig bryr meg om hva folk skriver i kommentarfeltene under artiklene mine. Jo, for det er nemlig jævlig når noen påpeker en feil du har gjort. Men utrolig praktisk også for det gir deg en mulighet til å sjekke det igjen. Det verste er vel når selve integriteten blir angrepet som i: herregud for en story, dette er jo latterlig tabloid osv.

Jo, en stakkars sjornalist blir såret av sånt. Men hvis artikkelen faktisk er basert på noe kult så er det jo ikke tabloid... Innimellom så skjer det jo faktisk noe som har med sex, dop og vold å gjøre også. Og spesielt når jeg skriver om forskning. Det kommer stadiig ut forskningsresultater om fedme, sex, vold og dop. Å dekke en studie om noe er ikke tabloid. Ikke når jeg samtidig holder på med en story om myggens DNA.

Nok om det.

Nå er det radio som gjelder i noen timer. Jeg er nødt til å få ut den reportasjen her og sette i gang med hele jævla prosessen. Ja, radio er fett. Men fordi jeg sitter på alle audioelementene så går reportasjer gjerne frem og tilbake MANGE ganger før et endelig salg. Det har skjedd noen ganger. Derfor er jeg kanskje litt tvilende til å sette i gang.

Men nå er radio liksom noe jeg har lyst til å drive med. Så da får jeg bare sette i gang og drive med det da. Fikk akkurat tilbakemelding på reportasjen jeg lagde fra Condoleezza Rices besøk til Auckland i helgen og redaktøren var fornøyd. Kalte meg til og med Sir i e-posten. Det hjelper. Ingenting er et så effektivt spark i ræva som et kompliment.

REDIGERING/INSEKTSEX/ADOPSJONSFILM

Så frykt da Herren, og tjen ham helhjertet og trofast! Skill dere av med de gudene som fedrene deres dyrket på den andre siden av Storelven og i Egypt, og tjen Herren! Jos, 24, 14

Noen setninger ble redigert ut av en av artiklene mine i går fordi de var kompliserte. Ja, jeg skrev om gener og og sånn så det var jo greit. Men han karen her tok ikke like lett på det. Én bokstav tok de ut og anmelderen var i harnisk! Poenget hans er jo greit, men kom igjen a... Slapp a litt, lissom.

Fikk to nye oppdrag i går og dette kan bli fine artikler. Satser på å få den ene ut i dag. Jeg må intervjue en professor fra Oxford og en dame hos Kreftforeningen i kveld. Den andre artikkelen, om insektsex(!), krever et intervju med en insektnerd ved University of Melbourne. Moro. Insektnerder er alltid spennende.

Har også endelig satt i gang med radioreportasjen min om prostitusjon. Vi får se hvem jeg sender den til. Jeg prøver vel Her & Nå og Verden på Lørdag først - og så Osenbanden, tenker jeg.

Fikk noen billetter til Auckland International Film Festival i går og gikk og så den her, The Art Star and the Sudanese Twins. Jeg er fortsatt litt forbanna. En utrolig provoserende dokumentar om en selvopptatt kunstner som tror hun må adoptere to stakkars sudanske tvillinggutter.

Hun var så desperat og egoistisk at hun valgte å ikke fortelle mannen sin om adopsjonsplanene. Han fikk først vite om det da en advokat ringte og spurte "du vet vel hva planen er nå?". Og mannen hennes bare "eh... ja(?)". Og så sa advokaten "ja, vi har noen papirproblemer med den adopsjonen". Og mannen bare "JAVEL(!)".

FILMANMELDELSER FRA HELVETE/FREDRIKSTAD

Slutten på alle ting er nær. Vær derfor sindige og edru, så dere kan be. 1 Pet, 4, 7

Leste akkurat en god liten artikkel hos Minerva om filmanmeldelser. Faktum er at anmeldelse av film er totalt tilbakestående i Norge. Ikke bare fordi alle norske filmer får femmere og seksere, men fordi hele sjangeren er basert på terningkast og referater. Film tas ikke seriøst i Norge. Og det er trist.

Men etter å ha lest gjennom hele artikkelen og halvveis gjennom kommentarfeltet fikk jeg meg en god latter. En av kommentatorene postet lenker til hva han kaller "tre filmanmeldelser fra helvete". Dette er noe av det verste jeg har lest.

Alle anmeldelsene er fra Fredrikstad Blad. Alle anmeldelsene er skrevet av samme person. Jeg vet ikke om det helt er anmelderens feil at hun skriver så latterlig dårlig. Jeg velger å skylde på redaktøren.

Vi begynner med en anmeldelse av No Country for Old Men. Filmen som vant drøssevis med Oscars og ble hyllet verden rundt. Selv synes jeg den var grei nok, men ble litt skuffet etter all hypen. Den var også for lang. Nok om det. Anmeldelsen fra FB er et referat. Bortsett fra noen hjernedøde tankerekker om "det gode mot det onde" og "bibelsk symbolikk" så er det bare et synopsis av den første halvdelen av filmen. Helt tragisk.

Den neste anmeldelsen er av Drageløperen. Her begynner anmelderen med å si at hun ikke har lest boken og fortsetter "men så vidt jeg skjønner, skiller filmen seg på flere punkter fra boken.". Hahahaha!!!??? Hva!? Resten av anmeldelsen er en TOTAL (og ganske så imponerende, om enn tragisk overfladisk) gjengivelse av hendelsesforløpet.

Den siste, og den verste av disse "filmanmeldelsene fra helvete" er av Uten Skjebne. Her begynner anmelderen med å si at det var en halvtime av filmen hun ikke fikk sett. Vi blir servert denne setningen fra helvete:

¨Det jeg så var både sterkt og viktig, men så vidt jeg har forstått av omtalen på filmweb var det blant annet det som skjedde 14-årige Gyuri Koves da han kom tilbake til Budapest fra leirene som er noe av det overraskende og som har bidratt til tittelen på filmen – og boken den bygger på – den ungarske nobelprisvinneren Imre Kertész' selvbiografi "Uten skjebne"."

Javel?

Jeg skal ikke skryte på meg noen anmeldelsesferdigheter men det her må jo være noe av det verste denne sjangeren har sett. Hadde noen av journalistikkelevene mine skrevet det her hadde de strøket. Og dette her er faktisk på trykk! Utrolig men trist. Og sant.

FERDIG FOR DAGEN/BANKSY IKKE AVSLØRT

Du forlot din far og din mor og ditt fedreland og drog til et folk som du ikke kjente før.
Rut, 2, 11

Så da er dagen i dag over. Jeg startet dagen med å sette sammen noe lyd til en dokumentar om filmens luksus- problemer her i New Zealand.

Jeg og svensken koste oss med lyder og kaffe noen timer på formiddagen før han holdt på å gå i koma grunnet frokostnyhetsskiftet hos bFM.

Så da satte jeg omsider i gang med vitenskapsjournalistikken min. Jeg fikk et par tips av redaktøren min i går. Passet meg utmerket i og med at jeg ikke visste helt hva jeg skulle gjøre. Joda, jeg hadde noen greier men det var liksom ikke så spennende. Men når redaktøren sender tips så er det jo nødt til å være spennende. Da får jeg jo betalt for å gjøre det spennende.

Og når tipsene handler om Mars så trenger jeg ikke ta så hardt i heller. Men fy faen i helvete så komplisert dette her er... Romfartsgreier er latterlig innviklet. Men jeg får det til på et vis. Alt dette utrolig tunge materialet jeg må fordøye må jo telle for noe en dag.

Aviser rundt omkring forteller at Banksy har blitt avslørt. Og så driter de seg ut ved å skrive forskjellige versjoner. Latterlige greier. Det sier jo litt om hvor tragisk dette her er når de sier at de har jobbet i et år med å finne ut hvem han/hun er. Har de ikke bedre ting å ta seg til? oda, han er en flink kunsttner men kom igjen, liksom. Det betyr ikke stort hva han heter og hvor han kommer fra.

IDEALISTER VS. REALISTER/UTDANNING I UTLANDET

For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret.
2 Tim, 4, 3

Jeg registrerer at utenlandsstudenter sliter i det norske jobbmarkedet. What else is new, lissom? Sånn har det vel alltid vært. Og det er vel ikke bare i Norge arbeidsgivere er hjernedøde.

Det er vel fortsatt kjøtthuer rundt på styrerom i gamlelandet som tror at Handelshøyskolen eller hva det heter er bedre enn Stanford. Jeg mener å ha lest noe om en kar som kom hjem til Norge med en PhD fra London School of Economics og ble fortalt at "joa, men det er ikke akkurat NMH, er det vel?".

Ganske tragisk. Sånn er det også i mitt yrke. Og det er en av grunnene til at jeg plukker opp så mange norske jobber jeg kan mens jeg befnner meg her i utlandet. Så når jeg en dag kommer hjem så har jeg faktisk hatt norske jobber. Det er ingen som forteller meg at "joa, jeg ser du har skrevet for Guardian, men det er ikke akkurat Bergens Tidende, er det vel?"

Men sånn er det. Jeg snakket med en nyhetsredaktør i TV2 før jeg bestemte meg for å studere journalistikk. Han fortalte meg at det de setter mest pris på når de ansetter journalister er varierte bakgrunner. Hurra, tenkte jeg. Jeg har jo jobbet i alt fra forsikring til håndtverk!

Men han tok feil. Det er det de skulle ønske de så etter. Det er sånn det burde være, ikke sånn det er.

ENDELIG HELG/GONZO-FILM/AGURKTID = FRILANSTID

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.
Matt, 7, 15

Har så vidt tenkt på journalistikk i dag. Bortsett fra litt lett nervøsitet angående dødlinja jeg har på mandag og den ene artikkelen jeg ikke har fått feedback på ennå så har jeg nesten ikke ofret journalistikken en eneste tanke. Ganske deilig.

Jeg leste akkurat et bra intervju om den nye Hunter S. Thompson-filmen som kom ut her om dagen. Den må jeg få sett. Jeg må også komme meg ned til Unity Books til uka og plukke opp en kopi av F & L on the Campaign Trail '72. Den må leses igjen. Har ikke lest den siden jeg var naiv og udødelig journalistikkstudent isolert ute på Monash Universitys Churchill Campus i begynnelsen av milleniet.

Jeg begynner å bli seriøst drittlei alt pratet om iPhone. Perfekt timing for lansering nå midt i agurktiden. Det er mulig det bare er meg men agurktiden i år virker ekstrem. Er det virkelig en nyhet at en kar har blitt tatt for doping i Tour de France!? Eller at Gøran Sørloth selger bilforsikring? Jeg snakket akkurat med broren og faren min. De gidder ikke kjøpe avisen om dagen, for det står jo ingenting der allikevel. Triste greier.

Men, som sagt, dette er tiden for en frilanser. Nå om dagen tjener jeg en grei norsk lønn mens jeg bor i New Zealand hvor levekostnadene er omtrent halvparten. Kan nesten ikke klage på det. Neste gang kanskje jeg skal flytte til Fiji. Selge en artikkel i måneden og leve som en greve. Hadde det ikke vært for det forbanna studielånet kunne jeg faen meg gjort det og.

Ja, så jeg har skrytt på meg en radiodokumentar ferdig til sending på mandag. Vi får se. Redaktøren er ganske forståelsesfull. Han skjønner at jeg har andre, bedre, mer lukrative ting å ta meg til. Og innimellom må jeg jo ta litt helg også.

I dag gikk vi tur i regnet, hadde frokost på French Market i Parnell, spiste en god pasta og drakk rødvin. Så Knocked Up, som faktisk var ganske så bra.

Nå er klokka altfor sent og Sky Movies sender Oliver Twist. Den ser dritbra ut og varer halve natten. Passer meg fint.

AGURKTIDEN ER DEFINITIVT HER/OG DET ER EN BRA TING

Da spurte kongen meg, mens dronningen satt ved siden av ham, hvor lenge ferden ville vare, og når jeg kunne komme tilbake. Da jeg nevnte en viss tid, syntes kongen vel om dette og gav meg lov til å reise.
Neh, 2, 6

Fy faen i helvete for NÅ ER AGURKTIDEN HER. Den har kanskje vært her en stund men herregud for noen stories jeg våknet opp til i dag.

Her er en om cocker-spanielen som ble kidnappet (eller hundenappet som det heter) og så funnet igjen. En gammel dame fikk bikkja si frastjålet liksom. OK. Neste.

I Dagbladet får vi vite hvor verdens beste vafler befinner seg og hva oppskriften er. OK. Jeg tror nesten det må være den reinkarnerte Truman Capote som har skrevet artikkelen også. Her blir vi servert noe så genialt som en overskrift som leser "Med hjerte for vafler". Jepp. Dagens nyheter liksom.

En annen ting er flere titalls jævla streken-tegnefilmer rundt omkring på Dagbladet sine sider. Hva i helvete er det!? Denne avisa er så jævlig død.

Men VG var ikke over enda. Gode gamle tabloidhora har mer å by på. De har for eksempel en video av noen stakkars rhesusaper i Japan som har blitt feite. Her får vi den geniale setningen "ikke akkurat "monkey business" å være for feit". Hva i HELVETE skal det egentlig bety? Der jeg kommer fra (diverse engelsktalende land de siste seks årene) så betyr monkey business noe sånt som humbug. Denne storyen er så utviklingshemmet at det er trist.

Vi får også en morbid og SJUK sak i kjempetyper øverst på siden. Saken er om en feit og psykisk ustabil dame som har gjort noe forferdelig. OK. Dritinteressant det. Det har vi aldri lest om før, liksom.

Men det at agurktiden er her er en bra ting. Det betyr at alle disse avisene og nettstedene sitter med kontorene fulle av sommervikarer fra lokalaviser som er vant til å skrive om katter i trær og tombolavinnere. Det betyr at alle de som vanligvis skriver features er på ferie. Det betyr at JEG kan skrive features for dem. Vi får se da veit du. Om det blir noe.

JOURNALISTER I MEDIA/WHOOPPEE/POT, FULLE DRITTUNGER OG TELT

På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.
Rom, 1, 27

Journalistyrket får overraskende oppmerksomhet i media i dag. Det hevdes av en eller annen Hove-anmelder fra Dagsavisen at det å være journalist ikke er en jobb. Han skriver at å være journalist er et helvete men at det er bedre enn å jobbe.

Jeg vet da faen hva han prøver å si, jeg. Mener han at å virre rundt på Hove sammen med titusenvis av drittunger og se på hundre drittkonserter er fett. Og ser du på det headshotet av han karen så ser det jo faktisk ut som om han aldri ble invitert med på festivaler i tenårene. Selv kan jeg ikke tenke meg en verre gig som journalist enn Hove-festivalen. Telt, regn, fulle drittunger og deadlines høres helt jævlig ut.

En annen journalist på Hove-festivalen dreit seg ut og. En frilanser for Kingsize tilbød the Cool Kids pot mot et intervju og klarte ikke å holde kjeft om det. Kjipern det. Jeg ønsker frilanseren lykke til med nye oppdrag.

En journalist fra Finansavisen sier det vi alle er fristet til å si innimellom: det er mulig jeg har tatt feil. Det blir som å legge til en klausul med ¨conditions apply" til ALT man noensinne skriver eller sier. Sånn funker det dessverre ikke i det virkelige liv. Kjipern.

I min verden så er det å være journalist definitivt "en jobb". Få av kildene mine spør om pot eller andre former for cash-for-comment greier. Og jeg må late som om jeg har rett. Og det er jo greit.

VERDEN I DAG/VERDENS MILJØDAG/FN-DELEGATER OG MILJØPUSHERE

Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?
Luk, 15, 4

Fikk akkurat en hyggelig telefon fra NRK angående en reportasje jeg sendte tidligere i kveld. Han ville ha litt mer kontentum i begynnelsen av storyen og en såkalt "stand-up" inne i reportasjen. Finfint, sa jeg - det får du i mårra.

Morgen tidlig nærmer seg med stormskritt. Da vanker det markering av Verdens Miljødag rundt omkring i Auckland, intervju med ordføreren og litt forskjellig snacks. Tenker jeg skal lage en story for Osenbanden eller Kulturnytt også. Skal også intervjue en kar fra en vingård som jo synes global oppvarming er fett siden det gjør det lettere å dyrke druer her i landet...

I går var en fet dag. Vi var på launchen til Good Magazine og fikk snakka med alle nøkkelpersonene. Og så fikk vi plutselig årets mulighet - Executive Director for UNEP kom plutselig gående opp trappa. Dette er THE MAN på World Environment Day, Dr. Achim Steiner - en helt vanvittig stereotypisk FN-representant med en svær entourage og ultrasmooth og konservativ dress.

Vi hadde vært i kontakt med assistenten hans tidligere så vi hadde liksom en fot innenfor døra. Så da vi presenterte oss vanket det smil og småprat. Vi fikk laina opp et lite intervju som jo fullstendig redder reportasjene mine og tar de til et nytt level.

Artig.

I dag var vi på et symposium i Royal NZ Yacht Squadron hvor representanter fra alle pengene i New Zealand var til stede. Vi fikk gratis frokost. Ministere og rikinger minglet. Arnold Schwarzenegger var der via videolink. Skikkelig party.

Det skjer shit i Bernhardia. Bare synd jeg ikke får spilt noe musikk om dagen...

FERIE/NORMAN MAILER

''NORMAN MAILER is one of the most exciting and original talents writing in America today.''

Jeg tror det var denne setningen som fikk meg til å prøve meg som frilanser. Jeg leste en samling tekster av Mailer, etter å ha kommet over navnet hans i andre bøker i en årrekke, og satt igjen med en kjedelig smak i munnen. Jeg forventet noe rått, noe spennende, noe nyskapende og noe exciting and original selvfølgelig.

Og jeg synes ikke jeg fant det. I dag kjøpte jeg en Norman Mailer bok til for $2 i en second hand book shop i Whangarei. Nok en gang gikk jeg for en artikkelsamling i stedet for en roman. Ved første øyekast ser også denne ut som pretensiøst bullshit fra en kar som er desperat etter å virke smartere enn leserne sine. Men det er bare førsteinntrykket.

Kanskje han virkelig er mye smartere enn meg. For de setningene han skriver henger ikke på greip med hva han prøver å si i intervuer. Han påstår å være en av de forfatterne som hele tiden er på søken etter en eller annen Sannhet. Derfor lurer jeg på hvorfor han gjemmer sannheten bort i idiotiske og kompliserte vendinger.

Nei, da foretrekker jeg heller Kerouac. Jeg leser On The Road igjen på denne lille helgeturen vår.Vi kom akkurat frem til huset i Tutukaka, i Whale Bay for å være nøyaktig. Det er utrolig vakkert her og været er svært dramatisk. Vi sov i en campinvogn i Leigh i går, rett ved Goat Island. Kjempekoselig sted hvor vi hang sammen med de andre kæmperne rundt bålet og drakk vin før vi la oss.

LAPPEN!/FRILANSPOLITIKK/LAMME VETERANER

Jeg vet om dine gjerninger, ditt arbeid og din utholdenhet. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde.
Åp, 2,2

Så jeg besto teoriprøven! Første steg til å bli et fullt mobilt menneske er tatt. Om tre måneder kan jeg kjøre bil alene. Før det må jeg ta noen kjøretimer, vente de obligatoriske tre månedene og ta en kjøreprøve. Da har jeg såkalt restricted license. Den må jeg ha i seks måneder, før jeg så tar et defensive driving course. Da har jeg lappen. Det koster meg 2-3000 til sammen. Samme for motorsykkellappen. Jeg føler at jeg også må ta den mens jeg er i gang. Har vedig lyst til å kunne dra på motorsykkeltur med broren min. Han betaler i disse dager rundt 20.000 for sin sykkellapp. Jeg kommer til å få juling hvis jeg ikke tar den her nede når det er så billig.

Nå sitter jeg på en kafé og venter på kjæresten. Vi skal ha en liten lunch før jeg må komme meg hjem og skrive litt. Jeg skrøyt på meg en story til Klassekampen her om dagen og må nesten holde momentumet oppe nå som jeg endelig har fått oppmerksomheten deres. Ikke lett i den avisa der. De har ignorert meg lenge nok nå.

Nå har jeg vært her i NZ i fire måneder. Tiden har gått latterlig fort. Er glad for at jeg bestemte meg for frilanstilværelsen selv om det er tøft innimellom. Jeg har fått stories på trykk de stedene jeg satte meg som mål og jeg leser nå nyheter ved en lokal radiostasjon. Jeg har endelig møtt en kar som er i samme situasjon som meg så jeg har fått meg en kollega. Jeg er på vei til å få lappen og jeg er ennå ikke blakk. Ikke dårlig. Jeg må si tiden her så langt har vært en suksess.

Men det har selvfølgelig ikke gått sånn som jeg trodde. NZ er som andre land, de liker ikke utlendinger. Jeg hadde litt mer tro på folk her, i og med at er et land av innvandrere, sånn som USA, men har du brun hud eller for mange Jer i navnet ditt så kommer du ikke langt før du har jobbet her noen år. Det er trist, men sånn er det. De eneste utlendingene som gjør det virkelig bra her er de fra The Motherland Storbritannia – de glir inn overalt. Amerikanere og, men ikke så lett som engelskmennene. Jeg var kanskje naiv da jeg kom ned hit og trodde at årevis som medialærer, teksforfatter og selger kunne sikre meg en god jobb. Men jeg prøver fortsatt.

Et vennepar av oss fra India sliter og. De er brune i huden. Da hjelper det ikke om du har hatt en seniorstilling i reklamebyråer og de største klientene i verden, med kontoer som er større enn noe de har her i landet. Det hjelper ikke om du har hatt hauger av folk under deg og ansvar for millioner av dollar i ti år. Folk spør deg fortsatt på jobbintervjuet hva slags karakterer du fikk på videregående. Og så ansetter de en 21 år gammel engelskmann i stedet.

De fortalte meg at de måtte gå over fem år tilbake i tid karrieremessig. Det er trist. De har så mye kompetanse begge to, fra reklamebransjen, men det hjelper ikke, for de er brune i huden. Velkommen til verden, liksom. Utrolig idiotisk men sant.

Fikk en e-post til av en kar i Aftenposten her om dagen forresten. Han virket nesten flau over det faktum at avisa hans ikke kjøper frilansstoff. Vi har så liten plass, sa han, at de så vidt kan trykke det de fast ansatte skriver. De foretrekker derfor selvfølgelig artikler skrevet av kjendiser/høyt profilerte skribenter. Problemet er selvfølgelig at de fleste av disse høyt profilerte skribentene bare dasser frem og tilbake mellom Ullevaal Hageby og Teatercaféen. Få av dem befinner seg i en annen del av verden hvor de har mulighet til å finne noen stories som folk ikke har hørt før. Istedet sitter de i leiligheten sin og skriver synsesaker om tidens ånd. Latterlige greier. Men sånn er det.

Nei, da skriver jeg heller for dameblader. De kjøper det du skriver, hvis det er en god story med bra bilder. Det er sånn det skal være. Bare fordi du heter et eller annet og har snårta dop med Johan Olav Koss på Smuget på nittitallet så er ikke artiklene dine nødvendigvis bedre. Tror jeg.

Nei, da skriver jeg heller for kommunist/bonde/dame og kristenaviser og blader. Det virker som om situasjonen i Sverige er annerledes. Min nyoppdagede kollega er i ferd med å selge en artikkel om grafitti til den største tabloiden der. Klarer ikke helt å se for meg VG gjøre det samme. Jeg tror ikke VG kjøper saker i det hele tatt, jeg. Ikke Dagbladet heller. Det er forsåvidt greit for meg, men det er ganske trist at disse store avisene ikke satser litt på kule artikler fra unge, gode skribenter. De satser heller på tilslørt reklame for dataspill og dritt – den årlige SKUP-vinnende gravesaken om et eller annet gjøres selvfølgelig av de to eneste ordentlige journalistene på huset. Resten av blekka fylles opp med billig dritt, kriminaljournalistikk, rampelys og saksede utenrikssaker.

Jeg nekter å tro at det er dette her folk vil ha. Folk er ikke så dumme. Det er et behov for gode saker om interressant stoff. Håper jeg. Det er også et behov for profesjonelle skribenter. Blogging er greit, men de aller fleste er elendige og ingen leser dem allikevel. Trist men sant.

NORSKE JOURNALISTER ER MARXISTER/FORBANNARE KOMMUNISTER

Skriv derfor ned det du har sett, det som er nå, og det som skal komme heretter.
Åp, 1, 19

Spennende tider i norsk journalistikk. SKUP-prisen gikk av stabelen her om dagen, noen vant og noen tapte. Jeg leste et par metoderapporter og ble veldig inspirert. Spesielt imponert over drosje-saken til Aftenposten.

Men det er ikke alle journalister som gliser. De to fra Dagens Næringsliv som saksøkes av han milliardæren stresser kanskje litt om dagen. Redaktøren stresser nok og, og til og med fotografen er saksøkt.

Så nettdebattene er i full gang. Aftenposten kjører på med en debatt om journalister bare soler seg i sin egen glans eller om SKUP-prisen faktisk oppfordrer til bedre journalistikk. Ganske hjernedøde innlegg. De som skriver at nei, alle journalister er venstrevridde feminister med en eller annen syk og miljøvennlig agenda har tydeligvis ikke lest metoderapportene.

Men journalister er kanskje venstrevridde... Jeg veit ikke... Jeg er norsk journalist og er ikke spesielt venstrevridd. Ikke spesielt høyrevridd heller, men det er kanskje ikke så rart at de fleste norske journalister er venstrevridde når de aller fleste nordmenn er venstrevridde også.

Dessuten defineres ofte venstrevridd, i denne sammenheng, som alt fra AP og utover. I et land som Norge er ikke AP særlig langt ute til venstre. Synes jeg. Det er stor forskjell på RV og AP.

SKIFTER TAKTIKK NÅ/DESPERASJON OG FORTVILELSE/WI-FI HOTSPOTS OG ASUS EEE

Så det ser ut som om jeg må endre taktikken min. Jeg har prøvd å pitche stories rundt omkring sånn at jeg kan få et slags lys i enden av tunnellen før jeg begynner. Men redaktører vil ha noe håndfast.

Og noe håndfast skal de faen meg få. Jeg har tre gode artikler på tegnebordet. De skal alle være ferdig i starten av neste uke. Vi får se hvordan det går...

Jeg sjekka ut Auckland City Library i går og det var i det hele tatt ganske elendig. Men noen OK arbeidsstasjoner der så jeg kommer nok til å henge der litt uansett. Også har de enn vegg full av rare magasiner som kan gi meg litt idéer til stories og vinklinger.

Nå sitter jeg på en café i Lorne Street hvor de gir meg en times wi-fi tilgang for en kopp kaffe. Ganske handy. Skal på radioen om en times tid og lese nyheter.

NY STORY/NY LAPTOP/NY ÅRSTID/FORSOVING...

"Hor, all slags urenhet og grådighet må det ikke engang være tale om hos dere. Slikt sømmer seg ikke for hellige. Rå ord, tåpelig tale og grovt snakk er også upassende."
Ef 5, 3 & 4

Så nå var det det å finne på en ny story... Han ene redaktøren min blir aldri fornøyd, så jeg sitter her og reviderer en story om og om igjen. Men den er straks ferdig. Den om vold i hjemmet sendte jeg av gårde i går kveld, men den kommer nok tilbake den og.

Men jeg trenger noe nytt. Noe som er FETT. Dette kan egentlig være hva som helst så lenge det er interressant. Og nesten alt er jo interressant. Det er bare det å finne ut hva helvete det skal være...

Jeg skal bruke morgenen i dag til å lese økonomiske aviser fra NZ og Australia. Forhåpentligvis finner jeg et eller annet jeg an pitche til noen Norske aviser og lage en feature ut av. Hvis ikke... Ja, så blir det den om Den Moderne Pakistanske Kvinnen som jeg har gått gravid med en ukes tid.

Det kan jo være en kul story det... Men av en eller annen grunn virker den ikke SUPERspennende akkurat i dag. Jeg får se. Litt research kan jo ikke skade.

Fikk akkurat en e-post fra Aftenposten som sier at "dette er dessverre ikke stoff vi prioriterer å kjøpe inn nå". Etter hva jeg har skjønt så kjøper ikke Aftenposten noe i det hele tatt, men det er jo lov å prøve, tenkte jeg.

Ja, så jeg kjøpte meg ny laptop her om dagen. Den uvirkelig lille Asus Eee-PCen. Den er helt genial, spør du meg. Planen er å ta den med meg til Hvor Som Helst og skrive der. Prøvde i går, men det regnet hardcore så min Hvor Som Helst ble til caféen ved siden av huset mitt. I dag blir oppdagelsesferden forhåpentligvis litt mer utfordrende.

Og så forsov jeg meg i dag, til morgennyhetene. Rakk ingen verdens ting. Sov gjennom hele greia. Heldigvis har de en svenske som kommer inn sammen med meg som kunne gjøre det i dag, men herregud... Jeg sov så dårlig i natt, av en eller annen grunn, så da vekkerklokka ringte i dag så sov jeg som en stein og våkna ikke før tre timer etter. Og da var jo morgennyhetene ferdige.

Men jeg føler meg ikke SÅ skyldig. Dette er første gang jeg har forsovet meg på fire måneder. Og det til en jobb som begynner klokka 6 om morgenen. Ganske bra spør du meg. Men sitter allikevel med en flau smak i kjeften i dag. Kjedelig å forsove seg... jeg føler meg så skyldig...

KINA/KINA/KINA/KINA/KINA/KINA/KINA

«Far er gammel, og det fins ikke en mann her i landet som kan ha omgang med oss på vanlig vis. Kom, la oss gi far vin å drikke og ligge med ham, så vi kan holde ætten oppe ved ham!»
Første Mosebok 19, 31 & 32

Prøver å hjernevaske redaktører rundt i Norges land til å kjøpe en artikkel om Kina som IKKE handler om slukking av fakler og elitesoldater i joggedresser eller om Tibet. Men det er ikke lett. Artikkelen kan bli bra og, det er det verste. Men jeg tør ikke å sette i gang med den (reise rundt, arrangere intervjuer med politikere/handelsfolk/innvandrere osv./racke opp en gigantisk telefonregning etc.) uten at jeg i det minste har noen signaler om mulig kjøp.

For det skjer spennende ting i forhold til Kina. New Zealand signerte en frihandelsavtale med de nå på mandag - en avtale som kan ha enorme ringvirkninger for New Zealands økonomi. Avtalen er selvfølgelig kraftig kritisert. Mest fordi den ikke er god nok, og noen politiske partier (NZ First, Maoripartiet og Green Party) vil ikke være med på kalaset, men det stopper ikke parlamentet fra å få den gjennom. Avtalen er signert, nå må den bare gjennom byråkratiet her nede og den stemmes frem i parlamentet neste uke.

Australias statsminister Kevin Rudd var i Kina her om dagen og holdt tale. Han er den første vestlige statsleder noensinne til å holde en tale til Kinesiske myndigheter PÅ KINESISK. Rudd er tidligere diplomat og har jobbet mange år i Beijing. Han snakker flytende Kinesisk, noe som ses på som enormt viktig for utviklingen av Australias forhold til Kina.

Men... han hadde baller nok til å kritisere Kinas politikk i Tibet. PÅ KINESISK. Dette har selvfølgelig latterlig mye mer slagkraft enn en eller annen venstrepolitiker som pjatter om onde Kina på en eller annen statskanal på andre siden av jorda. Ganske spennende.

Men vil redaktører kjøpe storyen? Tiden vil vise. Følg med i neste episode av SJORNALISTEN.

VOLD I HJEMMET/HERREGUD FOR EN STORY/DRØYE GREIER

Abram sa til Sarai: «Du rår selv over trellkvinnen din. Gjør med henne som du synes.» Og Sarai var hard mot henne, så hun rømte sin vei.
Første Mosebok, 16, 6

Har akkurat sittet her og lyttet til og transkribert et intervju jeg har gjort med en kvinne som så moren sin bli sparket til døde av faren sin. Noen mennesker går ut i helgen, drikker seg drita, har one-night-stands, spiser E'er og koser seg. Men ikke jeg. Jeg skriver en artikkel om vold i hjemmet.

Har lest mye sjukt i denne researchfasen. Mange tror faktisk at de har en slags rett & plikt til å banke barna sine eller damene sine. Ethvert lovforslag som prøver å hindre dette blir kraftig motarbeidet av interesseorganisasjoner som mener at "joda, vi må da få lov til å slå barna våre hvis de gjør noe galt!" Ganske sprøtt, spør du meg. Jeg skjønner jo hva de mener... Jeg fikk et par ørefiker som barn jeg og, men det er merkelig at noe sånt må lovfestes. På den annen side så skjønner jeg jo også at folk er i mot en så kraftig statlig invadering av folks privatliv.

Men mange mener jo også at dette ikke er et problem bare i folks private sfære. Det er et politisk og kulturelt problem som må gjøres noe med. Barn som blir slått av foreldrene sine skal visst ha storre sjanse for å slå sine barn igjen, og dette er en ond sirkel som må stoppes, sier folk.

Utrolig heavy greier. Men det blir en bra artikkel, tror jeg. Må ta noen bilder en dag, intervjue noen "eksperter" så tror jeg den storyen her er i ferd med å bli ferdig. Er ganske så avhengig av å få den her på trykk da bladet jeg skriver den for betaler dritbra, og jeg har brukt ganske mye tid på den allerede.

Må ut og snakke med noen som jobber på krisesentere også. Gleder meg ikke akkurat til den delen heller. Det var kanskje ikke det her jeg så for meg da jeg valgte å bli frilanser, men man skriver jo det som folk vil ha. Det er i hvert fall et viktig tema og jeg skriver heller om mishandling av kvinner og barn enn om Aylar eller Farmen.

Har ikke fått noe feedback på den finansstoryen jeg pitchet på fredagskvelden. Håper jeg hører noe i morgen. Jeg har lyst på den. Økonomisk journalistikk er moro. Mer moro enn vold-i-hjemmet-journalistikk i hvert fall.

OOPS.../DAGBLADET BETALER TERRORSIKTET FOR STORY

Jeg vet om dine gjerninger. Du har navn av å leve, men du er død. Våkn opp og styrk det som er igjen, og som holder på å dø! For jeg har funnet at dine gjerninger ikke holder mål i min Guds øyne.
Johannes' Åpenbaring, 3, 1 & 2

Norges dårligste avis driter seg loddrett ut i dag. NRK, en av de eneste institusjonene i landet som fortsatt driver med "journalistikk", har fått tak i "dokumentasjon" (sikkert kontoutskriftene) som viser at en av terrorsiktede Bhattis medtiltalte har fått "Lønn fra Dagbladet AS" for å gi dem et lydbåndopptak av en samtale han hadde med PST.

Dette er ganske heavy greier... Spesielt for Dagbladet, som også har vært mistenkt for å ha betalt for opplysninger i forbindelse med Munch-saken.

Vær Varsom-plakaten, som liksom skal være kjørereglene til oss journalister, sier at man som hovedregel ikke skal betale kilder for informasjon. Dette er ikke et "prinsipp" som man skal ta lett på. Dette er et av hovedprinsippene bak begrepet "fri presse". Å betale for informasjon betyr at man påvirker informasjonen man får.

Saken omtales selvfølgelig i landets medier. Hegnar.no, DN og VG fråtser i saken. De gjør jobben sin. Kan ikke finne noe hos Aftenposten, men det kommer nok.

Dagbladet sliter med å bortforklare den her. Under rettsaken mot Bhatti og de andre har det kommet frem at en journalist fra Dagbladet har hatt et nært forhold til de terrorsiktede. Hva i helvete betyr et "nært forhold" lurer jeg på, men det betyr vel at de i alle fall snakket om ting som ikke hadde med journalistikk å gjøre.

For Dagbladets redaktør er dette "helt naturlig". Hun hevder at de betaler for "tips", noe som er Se & Hørs standardunnskyldning også.

Jeg vet ikke om vi noensinne har hatt en ordentlig fri presse i Norge, men at en så stor avis som Dagbladet må betale for kilder er ganske drøyt. All PR er ikke god PR. Å bli omtalt som "den korrupte avisen uten noen form for troverdighet" er ikke bra for business. Aviser lever til en viss grad av troverdighet. Alle vet at tabloidaviser skriver om bullshit, men man må kunne gå ut i fra at det i hvert fall er sant, og at det ikke er blitt betalt for.

Dagbladet har herved mistet enda mer troverdighet. Hvis ikke det nye glossy Magasinet får opp salgstallene så holder de ikke lenge. Forhåpentligvis blir de kjøpt opp av noen som har studert journalistikk. Eller i hvert fall av noen med folkevett og moral.

UNDERCOVERJOURNALISTER I NORD KOREA

Det her er vel dagens modigste journalister. Faen meg viktig arbeid de driver med og. Mens vi andre er journalister for å få oppmerksomhet, for rushet man får når man ser bylinen sin på en dobbeltside og for å imponere naive studenter så er det fett å se at ikke alle tenker sånn.

Borgerjournalistene i Nord Korea gjør ikke det her for å bli berømte sånn at de en dag kan sitte i et eller annet elendig panelprogram på TV2/TVNorge og lire av seg tørr sarkasme. De er ikke interresserte i å bli bedt i bursdagsselskapet til John Carew eller Lene Alexandra eller i å få freebies og goodie-bags på pressekonferanser og launches.

Nei, de vil Fortelle Sannheten. Fantastisk nobelt. Nesten uvirkelig i dagens media. Blir glad av å lese om sånt.

Dette er nemlig journalistikk. I sterk motsetning til å sakse en sak fra det Amerikanske ukebladet People og skrive to lange paragrafer om hvem Jay-Z og Beyonce er.

Jeg kan høre "journalisten" tenke "hmm... vi må ha litt bakgrunn" og så slår han/hun opp på Wikipedia.