Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?
Luk, 15, 4
Fikk akkurat en hyggelig telefon fra NRK angående en reportasje jeg sendte tidligere i kveld. Han ville ha litt mer kontentum i begynnelsen av storyen og en såkalt "stand-up" inne i reportasjen. Finfint, sa jeg - det får du i mårra.
Morgen tidlig nærmer seg med stormskritt. Da vanker det markering av Verdens Miljødag rundt omkring i Auckland, intervju med ordføreren og litt forskjellig snacks. Tenker jeg skal lage en story for Osenbanden eller Kulturnytt også. Skal også intervjue en kar fra en vingård som jo synes global oppvarming er fett siden det gjør det lettere å dyrke druer her i landet...
I går var en fet dag. Vi var på launchen til Good Magazine og fikk snakka med alle nøkkelpersonene. Og så fikk vi plutselig årets mulighet - Executive Director for UNEP kom plutselig gående opp trappa. Dette er THE MAN på World Environment Day, Dr. Achim Steiner - en helt vanvittig stereotypisk FN-representant med en svær entourage og ultrasmooth og konservativ dress.
Vi hadde vært i kontakt med assistenten hans tidligere så vi hadde liksom en fot innenfor døra. Så da vi presenterte oss vanket det smil og småprat. Vi fikk laina opp et lite intervju som jo fullstendig redder reportasjene mine og tar de til et nytt level.
Artig.
I dag var vi på et symposium i Royal NZ Yacht Squadron hvor representanter fra alle pengene i New Zealand var til stede. Vi fikk gratis frokost. Ministere og rikinger minglet. Arnold Schwarzenegger var der via videolink. Skikkelig party.
Det skjer shit i Bernhardia. Bare synd jeg ikke får spilt noe musikk om dagen...
Viser innlegg med etiketten new zealand. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten new zealand. Vis alle innlegg
onsdag 4. juni 2008
mandag 2. juni 2008
WELLINGTON/KILDER/SETNINGSSTUSSING/W.E.D.
Så slo de alt som fantes i byen, med bann. Både menn og kvinner, unge og gamle, storfe, småfe og esler hogg de ned med sverd.
Jos, 6, 21
Kom akkurat tilbake etter en weekend i Wellington. Kul by. Nesten så jeg fikk lyst til å flytte dit. Cuba Mall og Cuba Street er fete steder med mye hippier og fine butikker. Havneområdet er kjempefint også. Te Papa var et genialt museum og Caffé Italiano er en av de beste kaféene jeg har vært i her nede. Men da jeg hørte at byen er like dyr å bo i som Auckland så er det jo like greit å bo her.
Forventet en full innboks men det var ikke så ille. Vaktsjefen i Forskning.no stusset over en setning i den siste artikkelen min men jeg forsvarte det med nebb og klør og kilder så det var ikke noe problem allikevel. Ikke noe svar fra NTB angående World Environment Day. Nei, nei, da blir det NRK og bare NRK da. Like greit det.
Får pumpe ut noen flere stories til Forskning også denne uka. Blir litt kroner av det. Men først og fremst er det Miljødagen og Maori nyttår som gjelder. Har en rimelig full schedule med møter og forelesninger så det blir moro.
Jos, 6, 21
Kom akkurat tilbake etter en weekend i Wellington. Kul by. Nesten så jeg fikk lyst til å flytte dit. Cuba Mall og Cuba Street er fete steder med mye hippier og fine butikker. Havneområdet er kjempefint også. Te Papa var et genialt museum og Caffé Italiano er en av de beste kaféene jeg har vært i her nede. Men da jeg hørte at byen er like dyr å bo i som Auckland så er det jo like greit å bo her.
Forventet en full innboks men det var ikke så ille. Vaktsjefen i Forskning.no stusset over en setning i den siste artikkelen min men jeg forsvarte det med nebb og klør og kilder så det var ikke noe problem allikevel. Ikke noe svar fra NTB angående World Environment Day. Nei, nei, da blir det NRK og bare NRK da. Like greit det.
Får pumpe ut noen flere stories til Forskning også denne uka. Blir litt kroner av det. Men først og fremst er det Miljødagen og Maori nyttår som gjelder. Har en rimelig full schedule med møter og forelesninger så det blir moro.
mandag 12. mai 2008
FIJIFEATURE/RADIOROT/TILFELDIGHETSTING
Så vi er midt i en story om mediasituasjonen i Fiji. Vi har intervjuet noen key-players og i dag var vi og sjekka ut en Fiji Cultural Festival ved Auckland University. Vi fikk tatt opp litt bra audio, noe sang og commotion som vi kommer til å bruke. Vi intervjuet også visepresidenten i universitetets Fiji-klubb. Et greit intervju.
Men... Det er alltid overraskende for en norsk journalist å høre at folk forsvarer statlig kontroll av media og meninger. Han karen vi intervjuet i dag sa at han ikke støttet de Fijianske militærmyndigheters forsøk på å kneble journalister, men i samme setning sier han at myndighetene gjør dette for å "forhindre panikk og kaos".
Som om en fri presse fører til kaos... Jeg hørte dette argumentet mange ganger da jeg studerte i Malaysia, hvor kontrollen over media er total. Og kanskje er det noe i det?
Det var også fascinerende å høre hvor opptatt denne visepresidenten er av å få frem at denne uroen i Fiji "bare er politisk". Som om politikk er totalt separert fra vanlige folks liv... Men, bor man i et land hvor det er militærkupp hvert femte år så føler man seg kanskje ganske distansert fra politikk.
Jeg er klar over at Fiji er delt opp etter rase. Alt har med rase å gjøre, spesielt politisk. De innfødte krever mer rettigheter enn inderne og kineserne. Europeerne styrer fortsatt showet bak scenen. Men jeg prøver å ikke fokusere så mye på dette i storyen. Allikevel var det det eneste visepresidenten snakket om. Jeg nevnte ikke rase en eneste gang og han svarte noe om rase på alle spørsmålene mine. Kanskje vinkelen min må endres litt...
Vi ringte en fijiansk reporter som holder til her i byen og hørte om et intervju. Hun inviterte oss med på en forelesning som skal holdes om noen dager. En høytstående fijiansk kar skal snakke om mediasituasjonen på Crown Plaza. Forhåpentligvis vil vi få noen gode intervjuer der og med noen andre key players. Dette kan bli en god story.
Nok en gang ser alt ut til å falle på plass. Jeg begynner med en story, fordyper meg og intervjuer nøkkelpersoner og så faller ting på plass - saken blir nyhetsverdig og kilder fører til andre og bedre kilder. Vi begynte denne storyen i går, gjorde hovedintervjuene, og så fant vi ut at det var en kulturfestival for fijianere i dag, og så er det plutselig en konferanse om fijiansk pressefrihet på torsdag... Tilfeldighetene er på min side. Endelig.
Men... Det er alltid overraskende for en norsk journalist å høre at folk forsvarer statlig kontroll av media og meninger. Han karen vi intervjuet i dag sa at han ikke støttet de Fijianske militærmyndigheters forsøk på å kneble journalister, men i samme setning sier han at myndighetene gjør dette for å "forhindre panikk og kaos".
Som om en fri presse fører til kaos... Jeg hørte dette argumentet mange ganger da jeg studerte i Malaysia, hvor kontrollen over media er total. Og kanskje er det noe i det?
Det var også fascinerende å høre hvor opptatt denne visepresidenten er av å få frem at denne uroen i Fiji "bare er politisk". Som om politikk er totalt separert fra vanlige folks liv... Men, bor man i et land hvor det er militærkupp hvert femte år så føler man seg kanskje ganske distansert fra politikk.
Jeg er klar over at Fiji er delt opp etter rase. Alt har med rase å gjøre, spesielt politisk. De innfødte krever mer rettigheter enn inderne og kineserne. Europeerne styrer fortsatt showet bak scenen. Men jeg prøver å ikke fokusere så mye på dette i storyen. Allikevel var det det eneste visepresidenten snakket om. Jeg nevnte ikke rase en eneste gang og han svarte noe om rase på alle spørsmålene mine. Kanskje vinkelen min må endres litt...
Vi ringte en fijiansk reporter som holder til her i byen og hørte om et intervju. Hun inviterte oss med på en forelesning som skal holdes om noen dager. En høytstående fijiansk kar skal snakke om mediasituasjonen på Crown Plaza. Forhåpentligvis vil vi få noen gode intervjuer der og med noen andre key players. Dette kan bli en god story.
Nok en gang ser alt ut til å falle på plass. Jeg begynner med en story, fordyper meg og intervjuer nøkkelpersoner og så faller ting på plass - saken blir nyhetsverdig og kilder fører til andre og bedre kilder. Vi begynte denne storyen i går, gjorde hovedintervjuene, og så fant vi ut at det var en kulturfestival for fijianere i dag, og så er det plutselig en konferanse om fijiansk pressefrihet på torsdag... Tilfeldighetene er på min side. Endelig.
lørdag 10. mai 2008
VOICE-OVER JOBBING/LETTJENTE PENGER
I dag tjente jeg de letteste $100 noensinne. Lovlig. Og uten et fnugg av risiko. For et par måneder siden registrerte jeg meg hos et voice-over firma. Hvis de noensinne trenger norske stemmer så er jeg mannen de ringer. I går ringte de.
Så jeg dro ut tl Glen Eden - i tjukkeste suburbia i vest-Auckland - til en rar tysker med en hjemmelagd voice-booth på kontoret sitt. Han gir meg seks sider tekst og ber meg lese det som står med større tekst.
Det er sikkerhetsrutiner og instruksjoner til Shell Aviation. Stemmen min skal bli lagt oppå en film som skal forklare folk hvordan de skal fylle bensin på fly, hva de skal passe på for ikke å skade seg selv eller andre.
Jeg leser teksten. Jeg har gjort mye radio i mitt liv, mye v.o. for film også, så det går forholdsvis knirkefritt. Det var et par avsnitt der jeg måtte lese et par ganger, og det var også noe som var latterlig dårlig skrevet. Det er i det hele tatt vanskeligere å lese noe du ikke har skrevet selv også. Men det tok meg rundt en halv time totalt - lese gjennom hele greia og så høre på det og sjekke at det ikke var noe feil noe sted.
Da jeg var ferdig ga den rare tyskeren meg to $50 sedler og sa at de vanligvis betaler $100 timen - eller for jobben. Ganske bra. Det er en hel haug her i landet. Forhåpentligvis kommer det flere slike jobber fremover.
Så jeg dro ut tl Glen Eden - i tjukkeste suburbia i vest-Auckland - til en rar tysker med en hjemmelagd voice-booth på kontoret sitt. Han gir meg seks sider tekst og ber meg lese det som står med større tekst.
Det er sikkerhetsrutiner og instruksjoner til Shell Aviation. Stemmen min skal bli lagt oppå en film som skal forklare folk hvordan de skal fylle bensin på fly, hva de skal passe på for ikke å skade seg selv eller andre.
Jeg leser teksten. Jeg har gjort mye radio i mitt liv, mye v.o. for film også, så det går forholdsvis knirkefritt. Det var et par avsnitt der jeg måtte lese et par ganger, og det var også noe som var latterlig dårlig skrevet. Det er i det hele tatt vanskeligere å lese noe du ikke har skrevet selv også. Men det tok meg rundt en halv time totalt - lese gjennom hele greia og så høre på det og sjekke at det ikke var noe feil noe sted.
Da jeg var ferdig ga den rare tyskeren meg to $50 sedler og sa at de vanligvis betaler $100 timen - eller for jobben. Ganske bra. Det er en hel haug her i landet. Forhåpentligvis kommer det flere slike jobber fremover.
tirsdag 15. april 2008
NY STORY/NY LAPTOP/NY ÅRSTID/FORSOVING...
"Hor, all slags urenhet og grådighet må det ikke engang være tale om hos dere. Slikt sømmer seg ikke for hellige. Rå ord, tåpelig tale og grovt snakk er også upassende."
Ef 5, 3 & 4
Så nå var det det å finne på en ny story... Han ene redaktøren min blir aldri fornøyd, så jeg sitter her og reviderer en story om og om igjen. Men den er straks ferdig. Den om vold i hjemmet sendte jeg av gårde i går kveld, men den kommer nok tilbake den og.
Men jeg trenger noe nytt. Noe som er FETT. Dette kan egentlig være hva som helst så lenge det er interressant. Og nesten alt er jo interressant. Det er bare det å finne ut hva helvete det skal være...
Jeg skal bruke morgenen i dag til å lese økonomiske aviser fra NZ og Australia. Forhåpentligvis finner jeg et eller annet jeg an pitche til noen Norske aviser og lage en feature ut av. Hvis ikke... Ja, så blir det den om Den Moderne Pakistanske Kvinnen som jeg har gått gravid med en ukes tid.
Det kan jo være en kul story det... Men av en eller annen grunn virker den ikke SUPERspennende akkurat i dag. Jeg får se. Litt research kan jo ikke skade.
Fikk akkurat en e-post fra Aftenposten som sier at "dette er dessverre ikke stoff vi prioriterer å kjøpe inn nå". Etter hva jeg har skjønt så kjøper ikke Aftenposten noe i det hele tatt, men det er jo lov å prøve, tenkte jeg.
Ja, så jeg kjøpte meg ny laptop her om dagen. Den uvirkelig lille Asus Eee-PCen. Den er helt genial, spør du meg. Planen er å ta den med meg til Hvor Som Helst og skrive der. Prøvde i går, men det regnet hardcore så min Hvor Som Helst ble til caféen ved siden av huset mitt. I dag blir oppdagelsesferden forhåpentligvis litt mer utfordrende.
Og så forsov jeg meg i dag, til morgennyhetene. Rakk ingen verdens ting. Sov gjennom hele greia. Heldigvis har de en svenske som kommer inn sammen med meg som kunne gjøre det i dag, men herregud... Jeg sov så dårlig i natt, av en eller annen grunn, så da vekkerklokka ringte i dag så sov jeg som en stein og våkna ikke før tre timer etter. Og da var jo morgennyhetene ferdige.
Men jeg føler meg ikke SÅ skyldig. Dette er første gang jeg har forsovet meg på fire måneder. Og det til en jobb som begynner klokka 6 om morgenen. Ganske bra spør du meg. Men sitter allikevel med en flau smak i kjeften i dag. Kjedelig å forsove seg... jeg føler meg så skyldig...
Ef 5, 3 & 4
Så nå var det det å finne på en ny story... Han ene redaktøren min blir aldri fornøyd, så jeg sitter her og reviderer en story om og om igjen. Men den er straks ferdig. Den om vold i hjemmet sendte jeg av gårde i går kveld, men den kommer nok tilbake den og.
Men jeg trenger noe nytt. Noe som er FETT. Dette kan egentlig være hva som helst så lenge det er interressant. Og nesten alt er jo interressant. Det er bare det å finne ut hva helvete det skal være...
Jeg skal bruke morgenen i dag til å lese økonomiske aviser fra NZ og Australia. Forhåpentligvis finner jeg et eller annet jeg an pitche til noen Norske aviser og lage en feature ut av. Hvis ikke... Ja, så blir det den om Den Moderne Pakistanske Kvinnen som jeg har gått gravid med en ukes tid.
Det kan jo være en kul story det... Men av en eller annen grunn virker den ikke SUPERspennende akkurat i dag. Jeg får se. Litt research kan jo ikke skade.
Fikk akkurat en e-post fra Aftenposten som sier at "dette er dessverre ikke stoff vi prioriterer å kjøpe inn nå". Etter hva jeg har skjønt så kjøper ikke Aftenposten noe i det hele tatt, men det er jo lov å prøve, tenkte jeg.
Ja, så jeg kjøpte meg ny laptop her om dagen. Den uvirkelig lille Asus Eee-PCen. Den er helt genial, spør du meg. Planen er å ta den med meg til Hvor Som Helst og skrive der. Prøvde i går, men det regnet hardcore så min Hvor Som Helst ble til caféen ved siden av huset mitt. I dag blir oppdagelsesferden forhåpentligvis litt mer utfordrende.
Og så forsov jeg meg i dag, til morgennyhetene. Rakk ingen verdens ting. Sov gjennom hele greia. Heldigvis har de en svenske som kommer inn sammen med meg som kunne gjøre det i dag, men herregud... Jeg sov så dårlig i natt, av en eller annen grunn, så da vekkerklokka ringte i dag så sov jeg som en stein og våkna ikke før tre timer etter. Og da var jo morgennyhetene ferdige.
Men jeg føler meg ikke SÅ skyldig. Dette er første gang jeg har forsovet meg på fire måneder. Og det til en jobb som begynner klokka 6 om morgenen. Ganske bra spør du meg. Men sitter allikevel med en flau smak i kjeften i dag. Kjedelig å forsove seg... jeg føler meg så skyldig...
tirsdag 1. april 2008
Akaroa – Byen som Ville bli Fransk
En familie står på den velfriserte plenen utenfor det provinsielle gjestehuset og tar et slag petanque mellom lavendel og rosebusker. Lenger nede i åsen, på Ma Maison, en restaurant på Rue Jolie, får du servert grønnskjell posjert i Pinot Gris og hvitløksmør.
Men vi er ikke i Frankrike. Grønnskjellene kommer fra det sydlige Stillehavet, og Rue Jolie er i Akaroa, en liten by på Sørøya i New Zealand. En gang skulle byen bli Franskmennenes hovedsete i Stillehavet, men Akaroa ble aldri en del av det Franske riket. I dag tiltrekkes turister av den ikke helt vellykkede historien.
Og det er lett å bli tiltrukket av denne magiske byen. Jeg ble her i fire dager - gikk kveldstur nedover Rue Balguerie, slappet av i Jubilee Park og fikk en god dose lokalhistorie på de sjarmerende museene. Jeg svømte med verdens minste delfiner, besøkte et pingvinreservat og nøt hvitvin på en lokal vingård.
Akaroa ligger en halvannen times kjøring fra Christchurch, i en bukt som en gang var et enormt vulkankrater. Turen går gjennom grønne enger og over stupbratte vulkanske åsrygger utover Bankshalvøya før vi starter den dramatiske nedstigningen mot den lille klyngen av hus i vannkanten som er Akaroa.
I 1835 kom hvalfangeren Jean-François Langlois hit. Han mente dette var et perfekt sted å starte en koloni og returnerte til Frankrike for å rekruttere eventyrlystne bosettere. Men mens Franskmennene forberedte sin ekspedisjon signerte Engelskmennene, som allerede hadde kontroll over store deler av nordøya, den omdiskuterte Waitangitraktaten med Maoriledere over hele landet og innlemmet dermed New Zealand i det Britiske kongeriket.
Da de femtitre Franske kolonistene kom til havnen i Akaroa, etter å ha reist halve verden rundt med håp om å kunne grunnlegge en koloni, ble de hilst velkommen av Engelske bosettere. De slo seg ned der allikevel og satte sitt preg på landsbyen og strødde om seg med Franske mat- og vinvaner og stedsnavn som Le Bons Bay, Rue Benoit og Duvauchelle.
Det jeg gleder meg mest til å gjøre her i Akaroa er å svømme sammen med den skjeldne, bittelille og tamme Hectordelfinen. Sammen med sju andre i våtdrakt og snorkel, i en båt fra Black Cat Cruises, tar vi en kort båttur fra sentrum i byen til havnemunningen. Her begynner delfinkropper å komme til syne i vannskorpa. Flokken på 8-10 delfiner leker seg og ser ut som de viser frem kunstene sine for oss. Guiden vår gir oss klartegn til å hoppe i det turkise vannet.
Selv om fargen på vannet er tropisk er temperaturen her ute på dypet som i Oslofjorden på sensommeren. Men det lille kuldesjokket forsvinner fort da jeg titter ned gjennom dykkemaska og ser et par gråhvite delfiner svømme lekende rundt bena mine.
Hovedgaten, fra den ene siden av byen til den andre, er bare en liten gåtur. Jeg plukker opp en brosjyre fra det lille informasjonssenteret og starter sightseeingen. Jeg rusler gjennom små alleer mens jeg titter innom butikker som selger blå pauaskjell og lokal jade. Jeg besøker den romersk-katolske St. Patrickkirken i enden av Rue Lavaud. Tar en titt innom det flotte, pastellblå Maison Langlois-Eteveneaux, et hus bygget i 1845 av de første Franske bosetterne. Huset er innredet i original stil og har installasjoner som viser litt av de tøffe kårene til de første kolonistene her.
Ved siden av det lille Franske huset ligger også byens gamle rettsal, som også er del av museet. Jeg spaserer ned mot sjøen langs Rue Balgueri og kommer til byens gamle tollhus og losseplass.
Senere den dagen tar jeg en guidet tur til pingvinreservatet Pohatu. I en gruppe på ti blir vi ledet bortover en sti mellom vannet og klippene. I vannskorpa ser vi flokker med pingviner som er på vei inn til land etter en lang dag på sjøen.
Lenger ned langs stien ser vi pingvinene gå i land og riste vannet av halefjærene sine. Guiden vår viser oss noen små rugekasser og ber oss om å titte inni en av dem. Der ligger en lodden, grå pingvin på størrelse med en fotball krøllet sammen i søt søvn.
De fastboende i Akaroa gjør som pingvinene – de legger seg tidlig. Allerede i sekstiden begynner gatene å tømmes og nå kommer turistene ut for å spise middag. Mitt valg faller på C’est la Vie au bout de Monde, som jeg hadde blitt fortalt er en av de beste restaurantene i byen. Bygningen er en gammel kraftstasjon og lokalet er intimt og hjemmekoselig dekorert. Dagens fangst var laks, knurr, reker og grønnskjell tilberedt i en delikat og kremet fiskesuppe.
Desserten er en Citrus Trilogy - organisk sitron og lime panacotta, mango og pasjonsfruktterte servert med en sorbet av grønne epler. Middag med forrett, et glass Chardonnay og dessert koster 160 Norske kroner. Selv om min favoritt i byen var C’est la Vie er det også mange andre gode restauranter i Akaroa. Ma Maison er mer moderne og fancy og omtrent i samme prisklasse. I tillegg til en god sjømatmeny kan de friste med en praktfull Cervenahjort servert med blåbærfylt Yorkshirepudding og en uforglemmelig viltsaus.
Rue Jolie strekker seg langs havnen i Akaroa. Her finner du flere rimeligere restauranter som Dooberry’s og Bully Hayes hvor du kan få en treretters med drikke til under 200 kroner.
Neste ettermiddag besøker jeg vingården French Farm, bare ti minutters kjøretur ut av byen. Her produseres riesling og Chardonnay blant enorme gule roser og velfriserte hager. Vingården huser også en fransk restaurant som serverer et godt utvalg lokalproduserte oster.
Den første natten i Akaroa bodde jeg på Maison de la Mer – et gjestehus i øverste prisklasse (1300-1500 kroner per natt inkl. frokost) med tre suiter med praktfull utsikt mot vannet. Innredningen er i antikk fransk stil med persiske tepper på gulvene og moderne kunst på veggene. Til frokost lager gjestehuset sin egen müsli og yoghurt som serveres med fersk frukt ute på verandaen.
Selv om jeg gjerne skulle bodd på Maison de la Mer resten av livet valgte jeg å flytte meg litt opp i åsen de neste to nettene. Blant valnøttrær og sildrende bekker ligger Akaroa Country House. Eieren, snekkeren David Thurston, bygde dette huset i kolonistil med egne hender og leier ut rom til 800-1200 kroner natten. Her kan du vandre blant roser, ta et slag pétanque eller croquet på plenen eller slappe av ved svømmebassenget.
Et besøk til Akaroa er best i sommermånedene mellom November og Februar. I tillegg til delfiner, pingviner, restauranter og museer ligger Akaroa også veldig bra til for fotturer. Her kan du ta på deg støvlene og spasere inn i isolerte bukter omkranset av stupbratte klipper. Du kan gå opp i åsene rundt byen og spise lunch på åsryggen mens du nyter den vakre utsikten utover Bankshalvøya. Er du ikke så glad i å gå kan du sitte på med den gamle postbilen på dens daglige postrute. Eastern Bays Mail Run tar åtte passasjerer og rundturen tar rundt fire og en halv time.
Akaroa er et sted det er vanskelig å reise fra. Den lille, sjarmerende byen med den ikke helt vellykkede historien om Fransk herredømme har mye å by på, både for gane og øyne. Hundreogfemti år etter at en gruppe håpefulle Franskmenn fikk sine drømmer om New Zealandsk herredømme knust, er Akaroa et minne om hvor nære det var at landet ble Fransk.
Men vi er ikke i Frankrike. Grønnskjellene kommer fra det sydlige Stillehavet, og Rue Jolie er i Akaroa, en liten by på Sørøya i New Zealand. En gang skulle byen bli Franskmennenes hovedsete i Stillehavet, men Akaroa ble aldri en del av det Franske riket. I dag tiltrekkes turister av den ikke helt vellykkede historien.
Og det er lett å bli tiltrukket av denne magiske byen. Jeg ble her i fire dager - gikk kveldstur nedover Rue Balguerie, slappet av i Jubilee Park og fikk en god dose lokalhistorie på de sjarmerende museene. Jeg svømte med verdens minste delfiner, besøkte et pingvinreservat og nøt hvitvin på en lokal vingård.
Akaroa ligger en halvannen times kjøring fra Christchurch, i en bukt som en gang var et enormt vulkankrater. Turen går gjennom grønne enger og over stupbratte vulkanske åsrygger utover Bankshalvøya før vi starter den dramatiske nedstigningen mot den lille klyngen av hus i vannkanten som er Akaroa.
I 1835 kom hvalfangeren Jean-François Langlois hit. Han mente dette var et perfekt sted å starte en koloni og returnerte til Frankrike for å rekruttere eventyrlystne bosettere. Men mens Franskmennene forberedte sin ekspedisjon signerte Engelskmennene, som allerede hadde kontroll over store deler av nordøya, den omdiskuterte Waitangitraktaten med Maoriledere over hele landet og innlemmet dermed New Zealand i det Britiske kongeriket.
Da de femtitre Franske kolonistene kom til havnen i Akaroa, etter å ha reist halve verden rundt med håp om å kunne grunnlegge en koloni, ble de hilst velkommen av Engelske bosettere. De slo seg ned der allikevel og satte sitt preg på landsbyen og strødde om seg med Franske mat- og vinvaner og stedsnavn som Le Bons Bay, Rue Benoit og Duvauchelle.
Det jeg gleder meg mest til å gjøre her i Akaroa er å svømme sammen med den skjeldne, bittelille og tamme Hectordelfinen. Sammen med sju andre i våtdrakt og snorkel, i en båt fra Black Cat Cruises, tar vi en kort båttur fra sentrum i byen til havnemunningen. Her begynner delfinkropper å komme til syne i vannskorpa. Flokken på 8-10 delfiner leker seg og ser ut som de viser frem kunstene sine for oss. Guiden vår gir oss klartegn til å hoppe i det turkise vannet.
Selv om fargen på vannet er tropisk er temperaturen her ute på dypet som i Oslofjorden på sensommeren. Men det lille kuldesjokket forsvinner fort da jeg titter ned gjennom dykkemaska og ser et par gråhvite delfiner svømme lekende rundt bena mine.
Hovedgaten, fra den ene siden av byen til den andre, er bare en liten gåtur. Jeg plukker opp en brosjyre fra det lille informasjonssenteret og starter sightseeingen. Jeg rusler gjennom små alleer mens jeg titter innom butikker som selger blå pauaskjell og lokal jade. Jeg besøker den romersk-katolske St. Patrickkirken i enden av Rue Lavaud. Tar en titt innom det flotte, pastellblå Maison Langlois-Eteveneaux, et hus bygget i 1845 av de første Franske bosetterne. Huset er innredet i original stil og har installasjoner som viser litt av de tøffe kårene til de første kolonistene her.
Ved siden av det lille Franske huset ligger også byens gamle rettsal, som også er del av museet. Jeg spaserer ned mot sjøen langs Rue Balgueri og kommer til byens gamle tollhus og losseplass.
Senere den dagen tar jeg en guidet tur til pingvinreservatet Pohatu. I en gruppe på ti blir vi ledet bortover en sti mellom vannet og klippene. I vannskorpa ser vi flokker med pingviner som er på vei inn til land etter en lang dag på sjøen.
Lenger ned langs stien ser vi pingvinene gå i land og riste vannet av halefjærene sine. Guiden vår viser oss noen små rugekasser og ber oss om å titte inni en av dem. Der ligger en lodden, grå pingvin på størrelse med en fotball krøllet sammen i søt søvn.
De fastboende i Akaroa gjør som pingvinene – de legger seg tidlig. Allerede i sekstiden begynner gatene å tømmes og nå kommer turistene ut for å spise middag. Mitt valg faller på C’est la Vie au bout de Monde, som jeg hadde blitt fortalt er en av de beste restaurantene i byen. Bygningen er en gammel kraftstasjon og lokalet er intimt og hjemmekoselig dekorert. Dagens fangst var laks, knurr, reker og grønnskjell tilberedt i en delikat og kremet fiskesuppe.
Desserten er en Citrus Trilogy - organisk sitron og lime panacotta, mango og pasjonsfruktterte servert med en sorbet av grønne epler. Middag med forrett, et glass Chardonnay og dessert koster 160 Norske kroner. Selv om min favoritt i byen var C’est la Vie er det også mange andre gode restauranter i Akaroa. Ma Maison er mer moderne og fancy og omtrent i samme prisklasse. I tillegg til en god sjømatmeny kan de friste med en praktfull Cervenahjort servert med blåbærfylt Yorkshirepudding og en uforglemmelig viltsaus.
Rue Jolie strekker seg langs havnen i Akaroa. Her finner du flere rimeligere restauranter som Dooberry’s og Bully Hayes hvor du kan få en treretters med drikke til under 200 kroner.
Neste ettermiddag besøker jeg vingården French Farm, bare ti minutters kjøretur ut av byen. Her produseres riesling og Chardonnay blant enorme gule roser og velfriserte hager. Vingården huser også en fransk restaurant som serverer et godt utvalg lokalproduserte oster.
Den første natten i Akaroa bodde jeg på Maison de la Mer – et gjestehus i øverste prisklasse (1300-1500 kroner per natt inkl. frokost) med tre suiter med praktfull utsikt mot vannet. Innredningen er i antikk fransk stil med persiske tepper på gulvene og moderne kunst på veggene. Til frokost lager gjestehuset sin egen müsli og yoghurt som serveres med fersk frukt ute på verandaen.
Selv om jeg gjerne skulle bodd på Maison de la Mer resten av livet valgte jeg å flytte meg litt opp i åsen de neste to nettene. Blant valnøttrær og sildrende bekker ligger Akaroa Country House. Eieren, snekkeren David Thurston, bygde dette huset i kolonistil med egne hender og leier ut rom til 800-1200 kroner natten. Her kan du vandre blant roser, ta et slag pétanque eller croquet på plenen eller slappe av ved svømmebassenget.
Et besøk til Akaroa er best i sommermånedene mellom November og Februar. I tillegg til delfiner, pingviner, restauranter og museer ligger Akaroa også veldig bra til for fotturer. Her kan du ta på deg støvlene og spasere inn i isolerte bukter omkranset av stupbratte klipper. Du kan gå opp i åsene rundt byen og spise lunch på åsryggen mens du nyter den vakre utsikten utover Bankshalvøya. Er du ikke så glad i å gå kan du sitte på med den gamle postbilen på dens daglige postrute. Eastern Bays Mail Run tar åtte passasjerer og rundturen tar rundt fire og en halv time.
Akaroa er et sted det er vanskelig å reise fra. Den lille, sjarmerende byen med den ikke helt vellykkede historien om Fransk herredømme har mye å by på, både for gane og øyne. Hundreogfemti år etter at en gruppe håpefulle Franskmenn fikk sine drømmer om New Zealandsk herredømme knust, er Akaroa et minne om hvor nære det var at landet ble Fransk.
søndag 30. mars 2008
WORLD INDIGENOUS TELEVISION BROADCASTING CONFERENCE I AUCKLAND, NEW ZEALAND
Sendte akkurat avgårde en radioreportasje fra WITBC-08 - verdens første konferanse av sitt slag, hvor urbefolkningskringkastere fra hele verden møttes og diskuterte fremtiden for denne type media.Jeg så til og med et par representanter fra NRKs sameavdeling der. Fikk ikke prata med dem, men de så ut til å kose seg. Det var folk der fra hele verden, fra Wales, Canada, Sør Afrika og en haug andre land. Atmosfæren var utrolig - det var virkelig en følelse av at dette var noe stort og veldig viktig.
I følge FN har urbefolkninger noen av de verste levekårene i verden. Deres språk og kulturer forsvinner fort og det er definitivt et behov for å organisere seg. Det var det denne konferansen prøvde å gjøre noe med.
Det ble bestemt at en slik konferanse skal holdes annenhvert år - neste gang i Taiwan i 2010. Det ble også bestemt at det skal opprettes et nettverk av alle urbefolkningskringastere i verden slik at de kan ha et forum hvor de kan utveksle idéer og utfordringer.
For de står ovenfor mange tøffe utfordringer. De er som regel avhengige av statsstøtte for å overleve og hva skal de egentlig bruke denne støtten på? Det er også vanskelig å få seere og lyttere fra utenfor urbefolkningsgruppene til å bry seg om denne typen kanaler. Mange muligheter ble luftet under konferansen.
Kalaset ble arrangert av New Zealands Maori TV, som også fylte 4 år i slutten av Mars i år. Maori TV har vært svært suksessrike og har fått mange seere de siste årene - ikke bare blant urbefolkningen men også blant resten av det New Zealanske folk. Det har blitt en landskanal - en kanal som tar for seg ting som er typisk New Zealandsk. De sender ikke lenger bare programmer for spesielt interesserte - de har direktesendinger fra nasjonaldagsarrangementer og aktualitetsprogrammer som folk flest faktisk følger med på. De er en kjempeinspirasjon for urbefolkningskringastere verden over.
Jeg hørte på taler og diskusjoner og fikk med meg noe fantastisk underholding. Auckland Girls' Grammar sitt kape haka-kor holdt en vanvittig forestilling av sang og dans. En representant fra Taiwan holdt en slags velkomstseremoni hvor han ønsket alle sammen velkommen til Taiwan i 2010. Ikke et eneste øye i salen var tørt da han ramset opp ord og vendinger som Taiwan og New Zealands urbefolkning har til felles. Forskere mener at Maoriene kommer fra Taiwan opprinnelig. Etter denne forestillingen er jeg ikke i tvil om det er sant... Han fortalte også en historie om hvor vanskelig mange urbefolkninger har det på grunn av global oppvarming og forurensning - hvordan livsstil og kultur endres på grunn av plante- og dyrelivets forvandling og død. En sterk tankevekker.
Må innrømme at jeg ikke følte meg HELT hjemme i salen innimellom. Jeg følte at jeg var den eneste der som ikke hadde en slags "tilknytning til jorda" osv. Jeg ble tatt godt i mot, men følte meg også litt som en slags representant for "mainstreamkultur" og massemedia. Selv om jeg tror de satte pris på at jeg var der så var det litt awkward innimellom. Men... jeg lagde i hvert fall en story og den kommer på lufta i morgen. Jeg så ikke noen andre mainstream-media folk der så noe må jeg jo har gjort riktig.
Jeg har sansen for denne type stoff. Dette er viktige saker. Det er lett å tro at globalisering er fett, men en av de verste baksidene med at verden har blitt så liten er at språk og kulturer dør i kjølvannet av informasjonsbølgen. Det var flott å se at moderne teknologi kan brukes til å redde urbefolkningers levesett.
Du kan lese mer og se bilder fra konferansen her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)