TIDEN GÅR RASKERE NÅ/RADIO & VITENSKAP

Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut.
Matt, 25, 26

Ja da, jeg vet at tiden liksom går raskere etterhvert som jeg blir eldre. Men jeg trodde liksom at det gjaldt måneder, år og tiår. Jo da, dette skjer til en viss grad. Men en annen ting som er i ferd med å skje her i Bernahardia er at selv korte tidsperioder begynner å gå farlig raskt.

Jeg snakker spesielt om halvtime-til-time-perioder. Jeg husker da jeg var yngre og en episode av X-files varte hele kvelden. Ja, det var høydepunktet. Jeg satte meg ned og SÅ på X-files. Alt annet ble ubetydelig. En episode av en god TV-serie var en flukt fra virkeligheten.

Tidligere i kveld satte jeg meg ned for å se på en episode av The Office. Genial serie. "Nå skal jeg kose meg", tenkte jeg. Og VIPS(!) så var episoden over. En halvtime forsvant! Det virket som fem minutter!

En episode av en god serie er ikke nok lenger. Jeg må ha hele box-set'et av Sopranos og The Wire. Å se én episode er rett og slett ikke nok lenger. Jeg må se en hel haug. Kanskje er det fordi jeg alltid var stein da jeg så på X-files?

Nok om det.

Jeg lagde ferdig radioreportasjen sammen med svensken i dag. Den ble fin. Jeg skal levere den i morgen og forhåpentligvis kommer den på lufta om kort tid. Den ble fin, med mye lydeffekter og litt humor. Artig å lage noe som ikke er for P1 eller P2, hvor jeg ikke trenger å ta på meg utenrikskorrespondent-maska og være så seriøs.

Snakket akkurat med noen folk på UiO og Ullevål. Jeg trenger noen kommentarer til en story jeg holder på med. Om antibiotika... Ja. Sånn kan det gå. I morgen fortsetter det. Morgenen går med til radio og kvelden med til vitenskap. Til helgen skal jeg drikke meg sanseløs.

FRA LATSKAP TIL PRODUKTIVITET/KINO OG FILMFESTIVAL

Han er bare syk etter diskusjon og ordkrig, og dette skaper misunnelse, ufred, beskyldninger, onde mistanker og stadig krangel mellom mennesker som har mistet dømmekraften og er kommet bort fra sannheten; de mener gudsfrykten er en vei til vinning. 1 Tim, 6, 4 & 5

Dagen i dag startet med intens latskap. Jeg våknet altfor seint og hadde ikke lyst til å gjøre stort annet enn å se på The Wire og drikke kaffe og smoothies.

Etterhvert begynte jeg så smått å se på artiklene jeg har liggende. Latterlig innviklede greier. Jeg var totalt avhengig av oppklarende intervjuer. Jeg tok et par telefoner og sendte avgårde et par e-poster til professorer og PR-folk på universiteter. Det skjedde ikke stort.

Så stakk jeg ned i kjellergymmen og syklet en halvtimes tid, løftet litt vekter og prøvde også å gjøre noen øvelser for ryggen. Det var en annen kar der som ikke var særlig snakkesalig. Jeg har ikke sett han der nede før så han er sikkert nyinnflyttet.

Etter en stund og noen liter svette så gikk jeg opp i leiligheten igjen. Da var det en hel haug e-poster og tapte anrop på gang. Plutselig hadde jeg to intervjuer på agendaen. Jeg gjorde begge intervjuene og nå, fire-fem timer senere, så har jeg sendt inn to artikler til godkjenning.

Ikke dårlig! En dag som startet særdeles tilbakelent ble svært produktiv! Nå har jeg bare én artikkel liggende som mangler intervju. Satser på å få det til på mandag. I løpet av helgen må jeg finne noen nye saker å jobbe med. Jeg må smi mens jernet er varmt nå. Nå som alle journalister er på sommerferie er det et kjempemarked for frilansere. Passer meg greit.

Må prøve å få ut noen radioreportasjer også i løpet av helgen/neste uke. Jeg har mye materiale her. Problemet er bare at jeg ikke får betalt stort for disse. Og det er latterlig mye jobb. Men... så er jo radio noe jeg har lyst til å drive med. Vi får se om jeg ikke satser mer på dette etter den norske sommeren - når alle journalistene er tilbake på jobb. Radiofrilansere er det visst dårlig med uansett.

I kveld er planen kino. Vi skal se DEN HER og den ser jo ganske så bra ut. Har ikke vært på kino på enormt lenge. Auckland International Film Festival er i gang også og jeg må prøve å få med meg noen filmer der. Mye bra og rart som vises.

TWO DOWN ONE TO GO/TIDSSONER/NZ FILM

Det er ikke til å unngå at forførelser kommer, men ve den som de kommer fra! Det ville være bedre for ham å bli kastet i havet med en møllestein om halsen enn at han skulle lokke en av disse små til fall.
Luk, 17, 1 & 2

Fjo. Da fikk jeg send avgårde dagens andre artikkel. Det siste intervjuet til dagens tredje artikkel måtte utsettes da forfatteren av studien den gjelder befinner seg i New York. Tidssonene er særdeles lite kompatible mellom Auckland og NY. Vi får se hva jeg får til i morgen.

I kveld var det pressekonferanse. Det var New Zealand Films årlige symposium - the election year special. Greia ble ledet av en av kara fra 60 Minutes og politikere fra Labour, NZ First, National og Progressive Party var der for å si hvor mye de støtter filmindustrien her i landet.

Alle sa selvfølgelig nesten nøyaktig det samme (les: INGENTING) og de støttet selvfølgelig filmindustrien TOTALT. Problemet er bare at shit må jo gjøres. Et par Ringenes Herre-greier kan jo bringe inn flere hundre millioner dollar. Men da må infrastrukturen utvikles for å beholde konkurransefordelene de har nå.

For det er flere som har lyst på et lass Hollywoodfilmer. Spesielt Australia, som hadde dennne statusen for noen år tilbake. De lagde jo en haug filmer der ganske nylig men de dreit seg ut med byråkrati. Og nå er jo Australia blitt dyrt også.

Nok om det. I morgen tidlig er det bFM-action. Skrive & lese nyheter. Var fristet til å gi opp frivillighetsarbeidet der for noen uker siden men så plutselig ble det klart hvorfor jeg egentlig er der - nemlig for å få gjort stories på engelsk og for å få pressepass til events. Ikke at jeg er helt avhengig av det, men det er fett å representere en lokal radiostasjon når jeg er ute. Selv om jeg selvfølgelig har andre motiver. Joda jeg lager en story for bFM om NZ Film-konferansen, men det er jo del av en større greie jeg skal gjøre for norsk media.

INSOMNIA/FEM ARTIKLER/INTEVJUTEKNIKK/JOURNALISTLØS NETTAVIS

Men onde mennesker og svindlere vil gå fra vondt til verre. De fører vill og blir selv ført vill. 2 Tim, 3, 13

Får ikke helt sove i kveld. Det kan ha noe å gjøre med at jeg har intet mindre enn 5 (fem) artikler som surrer rundt i hjernebarken. Ja. Fem artikler. Tre av dem er nesten ferdig og jeg regner med å få sendt de avgårde i morgen. De to andre... vel... Vet ikke helt, men de er også såkalte long-term-projects.

Men jeg leser forresten en fantastisk bok om intervjuteknikk. John Brady's The Craft of Interviewing er latterlig detaljert og lettlest. Faktisk veldig spennende også hvis du er interessert i journalistikk og moderne historie. For selv om det er en slags lærebok i intervjuteknikk så kommer den med en hel haug anekdoter og eksempler på mis- og vellykkede intervjuer med alle slags personer.

Ganske kult det kapittelet om han journalisten som, etter latterlig mye jobb og lang, lang tid, scora et intervju med Albert Einstein. To minutter inn i intervjuet så brakk blyanten til journalisten. Han spurte Einstein om å få låne fyllepennen og Albert blei snurt. Intervjuet ble helt mislykket. Moralen: ha med to blyanter/penner.

Ellers er det jo ikke særlig betryggende å se at Norges første journalistløse nettavis er lansert. Men... må innrømme at jeg ikke føler meg veldig, veldig truet. Folk skjønner vel kjapt at denne nettsiden bare gulper opp pressemeldinger og PR-piss. Men stedet kan kanskje bli et nyttig sted for journalister og andre spesielt interesserte. Her i New Zealand har vi Scoop som driver med noe av det samme. De legger ut uredigerte pressemeldinger fra en hel haug steder. Men de følger opp med gode artikler og analyse og intervjuer.

Et sted med BARE pressemeldinger vil vel ikke kunne få et så veldig stort publikum... Men på nett kan det jo manipuleres ganske enkelt...

HOR/FILM/FORSKNING/DATA/RADIO/KOLLEGA

«La noen finne en ung pike til deg, herre konge, en jomfru som kan stå til tjeneste og pleie deg. Når hun ligger i armene dine, blir du nok varm, herre konge.» Kong 1,1, 2

Nå har jeg plutselig en haug med jobb som må gjøres. Diverse artikler for forskning.no, masser av materiale for en radioreportasje om prostitusjon og forberedelse til en pressekonferanse på onsdag om filmindustrien her i landet.

Vi får se hva det blir til. Den om filmindustrien skal først om fremst gjøres for 95bFM men jeg håper jeg kan sette sammen noe som kan være spennende for et norsk publikum også. Enten for Kulturnytt eller for Osenbanden.

For filmindustrien her i New Zealand sliter med helt andre ting enn det vi gjør hjemme i Norge. Her står Hollywoodfolk i kø for å lage film. Etter Ringenes Herre, Narnia og en haug andre dårligere filmer så har New Zealand fått seg et navn. Hit kommer man for å lage fantasy-filmer med flott og rar natur.

Men studioene her har ikke kapastet til å ta i mot alle som vil inn. Det er ganske tragisk egentlig og på onsdag skal politikere fra alle de største partiene flexe med politikk og vise hva som skal gjøres.

Det er tydelig at industrien trenger mer penger. For man vil jo ikke si nei til disse menneskene. Det er snakk om hundrevis av millioner og kjempemuligheter til å profilere New Zealand internasjonalt som et bra land å drive business i. Og også som en eksotisk feriedestinasjon. Det er valgår her og dette kan bli et viktig poeng.

OK... Men først skal jeg høre gjennom helgens intervjuer om prostitusjon. Klippe litt lyd og begynne på et manuskript. Det er bare det at det er altfoor mye materiale her... Jeg er nesten tvunget til å lage en print-sak også. Men for hvem...

Sitter her og sender lyd frem og tilbake til Svensken med skickafilen.se. Egentlig et ganske genialt konsept men herregud så tregt. Jeg skal sende 58mb her og det tar faen meg uendelig lang tid. Og hvorfor går det ikke an å sende hele mapper fulle av innhold!? Jo mer jeg jobber med data jo flere behov får jeg.

Det hjelper ikke at jeg driver en business her og er totalt avhengig av internett. Og jeg befinner meg på en jævla sydhavsøy med elendig infrastruktur. Internett her kan jo ikke sammenlignes med det vi har hjemme i Norge, eller i Singapore, Sør Korea, USA eller Sverige. Jeg trodde det var ille i Australia men her er det enda verre.

Svensken har bestemt seg og flytter til andre siden av landet sammen med kjærsten om tre uker. Da mister jeg en kollega og venn. Må ut og finne en ny en. Men vi kommer sikkert til å jobbe mer sammen fremover. Jeg veit ikke hva slags stories han kan grave opp der nede men han kan i alle fall hjelpe meg med greier om landbruk. Og jeg kan forsåvidt hjelpe han med alt som trengs å gjøres her i Auckland.

Det er jo faktisk der nede hvor han skal slå seg ned det EKTE New Zealand befinner seg. Her i Auckland er det, sett bort i fra Maorier og vulkaner, som en hvilken som helst annen by i den vestlige verden. New Zealand er jo mest kjent for landbruk og flott natur. Og det finner du ikke her i byen. Her finner du bare talsmenn for naturen og landbruket. Det er jo også greit da.

LATSKAP/ELENDIGE FILMER/GODE KILDER/ENGASJERTE LESERE/

Hva er det for slags land vi drar opp til? Våre stammefrender gjorde oss motløse da de kom og fortalte om et folk som er større og høyere enn vi, og om store byer med himmelhøye festningsmurer.
5. Mos, 1, 28

I dag har vært en særdeles lite produktiv dag. Har nesten ikke gjort noe. Og har sovet altfor mye. Nå er klokka halv ett og jeg ser på en elendig Kevin Costner-film. Min Deiligere Halvdel ser også på med et halvt øye.

Har så vidt skrevet på en story om sammenhengen mellom depresjoner og angst og overvekt. Men det er en ganske kjip story å sitte og skrive når man er litt fyllesjuk.

Men jeg har det greit. Bedre enn han karen her i hvert fall. Jeg burde vel egentlig ha skrevet litt på den prostitusjonsartikkelen men det frister ikke stort i dag. Vi prøver igjen i morgen.

Har brukt mye av dagen i dag til å skumlese superinteressante artikler som for eksempel den her om arbeidsinnvandring i Oslo. Fikk også med meg den her om bruken av kvasiforskere og humbugforskning til å skrive agurkartikler.

Jeg ble faktisk beskyldt for å drive litt humbugskriving her om dagen jeg og. Artiklene jeg skriver for forskning.no er åpne for kommentarer. Det betyr selvfølgelig at kjøtthuer av alle slag kan kritisere meg for hva som helst. Jeg fikk en kommentar til en story jeg skrev om feit mat under graviditet. En tulling bestemte seg for at "dette var tabloidjournalistikk" og langet ut beskyldninger om sensajonalisme og tull.

Han påsto at jeg fabrikkerte kilder og skrev ting som ikke hadde rot i virkeligheten. Men selvfølgelig gjorde jeg ikke det. Alt står der i artikkelen. Jeg har til og med listet kildene mine.

Dette med fedme opptar tydeligvis mange mennesker. Jeg får mye tilbakemeldinger på artikler jeg skriver om overvekt og sånn. Min private e-post-adresse er ikke vanskelig å finne (det er en link til den under alle storyene mine på forskning.no) og jeg har fått en hel del e-poster fra lesere i det siste.

Det er jo hyggelig det. Men noen spør også etter ekstra informasjon, meningsutvekslinger og kommentarer. Jeg får ta og ringe redaktøren min på mandag og høre hva jeg skal gjøre med dem. Jeg får vel svare på de jeg kan svare på. Det er kult at folk er engasjerte.

STRIPPING PÅ JOBB/HORER I SENGA/FORVIRRA REDAKTØRER

En kunne ikke skjelne de glade jubelrop fra gråten. Folket jublet så høyt at det hørtes lang vei.
Esr, 3, 13

I dag var jeg på strippebar i jobbøyemed. Ja. Jeg så nakne damer gni seg mot hverandre på jobben.

Vi var på the White House i Auckland for å intervjue eieren og selvfølgelig ble vi stuck i baren litt mens han tok sin tid for å komme ned og møte oss. Det var et riktig så hyggelig sted.

Ikke harry men en ganske så lett atmosfære. Klientellet var for det meste ungt, kanskje en fjerdedel kvinner, mye kinesiske menn. Altfor høy drittmusikk selvfølgelig. Noen av stripperne trodde vi var DJer.

- Dere ser ut som DJer, sa den ene til oss.

- Nei da, vi er bare journalister, svarte vi.

Eieren tok oss med opp til balkongen og der tok vi en pils og prata on record i nesten en time. Et dritbra intervju. Han snakket fritt og løst. En skikkelig talker. Måtte nesten avbryte han innimellom, og han prata så mye at jeg måtte spørre de samme spørsmålene flere ganger. Luksusproblem.

Deretter hadde vi en liten fotosession nede i lobbyen hvor han sto omkranset av strippere. Geniale bilder. Vi trodde det var det. Det var nesten så jeg glemte hva vi egentlig gjorde der - det var jo for å se horene.

Han tok oss med ned i kjelleren - ned til Monica's - bordelldelen av sjappa. Han viste oss rundt og prata. Rommene var fine og rene. Faktisk litt flotte. En av suitene var dritfet, nesten som en dyr leilighet.

Vi spurte om å få ta noen bilder, med noen av jentene. Det var greit det og vi tok noen shots av bordelleieren i seng med to horer. Skikkelig cheesy bilder. Dritbra for trykk, tror jeg.

Vet ikke helt hva forskning.no driver med om dagen. De stresser meg om kapasitet ig artikler men denne uka har de bare trykket to av de fem sakene jeg har skrevet for dem. Det er best at de trykker en haug neste uke. Ellers blir det bråk.

AGURKTIDEN ER DEFINITIVT HER/OG DET ER EN BRA TING

Da spurte kongen meg, mens dronningen satt ved siden av ham, hvor lenge ferden ville vare, og når jeg kunne komme tilbake. Da jeg nevnte en viss tid, syntes kongen vel om dette og gav meg lov til å reise.
Neh, 2, 6

Fy faen i helvete for NÅ ER AGURKTIDEN HER. Den har kanskje vært her en stund men herregud for noen stories jeg våknet opp til i dag.

Her er en om cocker-spanielen som ble kidnappet (eller hundenappet som det heter) og så funnet igjen. En gammel dame fikk bikkja si frastjålet liksom. OK. Neste.

I Dagbladet får vi vite hvor verdens beste vafler befinner seg og hva oppskriften er. OK. Jeg tror nesten det må være den reinkarnerte Truman Capote som har skrevet artikkelen også. Her blir vi servert noe så genialt som en overskrift som leser "Med hjerte for vafler". Jepp. Dagens nyheter liksom.

En annen ting er flere titalls jævla streken-tegnefilmer rundt omkring på Dagbladet sine sider. Hva i helvete er det!? Denne avisa er så jævlig død.

Men VG var ikke over enda. Gode gamle tabloidhora har mer å by på. De har for eksempel en video av noen stakkars rhesusaper i Japan som har blitt feite. Her får vi den geniale setningen "ikke akkurat "monkey business" å være for feit". Hva i HELVETE skal det egentlig bety? Der jeg kommer fra (diverse engelsktalende land de siste seks årene) så betyr monkey business noe sånt som humbug. Denne storyen er så utviklingshemmet at det er trist.

Vi får også en morbid og SJUK sak i kjempetyper øverst på siden. Saken er om en feit og psykisk ustabil dame som har gjort noe forferdelig. OK. Dritinteressant det. Det har vi aldri lest om før, liksom.

Men det at agurktiden er her er en bra ting. Det betyr at alle disse avisene og nettstedene sitter med kontorene fulle av sommervikarer fra lokalaviser som er vant til å skrive om katter i trær og tombolavinnere. Det betyr at alle de som vanligvis skriver features er på ferie. Det betyr at JEG kan skrive features for dem. Vi får se da veit du. Om det blir noe.

LENKETVANG/PROFESSORER/EGO-BOOSTING/PITCHING

Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse.
2 Kor, 9, 6

Jeg leste akkurat at en blogg er avhengig av å ha masse lenker. Det er fordi en blogg er avhengig av å skrive om noe. Noe er dermed definert som noe som noen andre har skrevet.

Heldigvis er ikke min blogg slik. Jeg skriver om det jeg selv skriver og jeg gidder ikke legge ut lenker. Dessuten er det ingen som leser bloggen min heller. Tror jeg.

I dag har jeg gjort en rekke intervjuer med professorer. Jeg skriver så det spruter taster om dagen. Jeg har to stories som er klare for utsending i morgen. Satser på å få dem ut før lunch. Klokken halv ett skal jeg nemlig intervjue en dame fra de prostituertes interesseorganisasjon her i New Zealand. Jeg tror han/hun er transgender og lurer på hva jeg skal kalle henne/han. Storien skal skrives på norsk og heldigvis har ikke vi de samme problemene med kjønnsbestemte verb som f.eks. spansk eller fransk.

Vi landet også endelig et ordentlig intervu med en ekte hallik. Han er villig til å bli tatt bilde av og til å bli tatt opp for radio. Forhåpentligvis får vi til noen intervjuer med noen prostituerte i løpet av uka. Da er det bare å sette det sammen og sende det av gårde til statskanalen.

Jeg er nødt til å få ut en radioreportasje snart. Det er viktig for mitt patetiske ego å bli kringkastet med jevne mellomrom og det begynner å bli en stund siden sist. Har også planer om å få til en story for print men vet ikke helt hvor jeg skal pitche den. Jeg kvier meg mot å prøve meg hos KK da redaktøren der har en tendens til å kulen en måneds tid før hun svarer på e-poster.

Prøver meg heller hos noen av disse helgemagasinene i dagsavisene. Kanskje også Vi Menn. Noen der hjemme må jo være interesserte i en artikkel om legalisert prostitusjon nå som det har blitt fullstendig ulovlig i Norge.

FACEBOOK HARAKIRI/MIDDAGSSELSKAP/YUM CHA/TREND

Innvollene og føttene skal vaskes i vann, og så skal presten bære alt sammen fram og brenne det på alteret. Det er et brennoffer, et ildoffer til en duft som behager Herren.
3 Mos, 1, 13

Så jeg tok Facebook-selvmord. For andre gang. Jeg har ikke sletta alle greien mine og endra navn osv. men jeg har deaktivert kontoen. Det er nesten så jeg er redd for å logge meg på igjen for å slette shit. Kanskje klarer jeg ikke å rive meg løs igjen. Det er best å la det ligge en stund.

Av en eller annen grunn fikk jeg plutselig en ny runde med folk som ville være vennene mine. Det har vært rolig en stund - jeg har liksom vært venn med alle jeg har hatt lyst til å være venner med. Men i forigårs fikk jeg plutselig to friend-requests fra to kjøtthuer. To totalt uinteressante personer jeg ikke har snakket med siden en gang i tenårsfylla.

Og jeg tok meg selv i å godta dem - de var nå vennene mine. Da var det nok. Jeg bare deaktiverte hele dritten. Vennene mine har e-posten og nummeret mitt uansett. Hvis ikke så kan de bare google meg eller noe. Så vanskelig er det ikke. Til alle de andre "vennene mine": Fuck off. Det var hyggelig. Men en gang må det ta slutt. Ring meg en dag.

Hadde et riktig så hyggelig middagsselskap i går kveld med gode venner, god mat, fin musikk og hauger av alkohol. Det ble en lang kveld med latterlige samtaler og til tider gapskratting og altfor høy musikk.

Morgenen i dag eksisterte ikke. Sto opp til lunch i stedet. Vi tok turen ned til Grand Harbour og spiste yum cha til den store gullmedaljen. Den Deiligere Halvdel er ikke så glad i kinesisk men denne restauranten er bare genial. Knallbra mat, billig, svær og en event i seg selv å besøke. Dritbra.

Gikk og vindushoppa litt etterpå. En fet butikk her i byen som heter Made hvor de selger mye svenske merker. Masse bra skjorter og snacks. Ikke så altfor dyrt heller. Billigere enn i Sverige det er helt sikkert.

I dag må det skrives litt. Har en story som bør ut før morgendagen. Har nok en uke med en HAUG artikler for forskning.no på menyen. Jeg registrerer at de har fått seg en ny frilanser der. Han har fått to artikler inn de siste to dagene. Jeg er sjalu. Jeg må skrive mer for dem nå.

På dette fjell skal Herren, Allhærs Gud, gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin.
Jes, 25, 6

Så når jeg endelig er ferdig med skriving for dagen og skal sette meg ned for slappe av, ja, da skriver jeg litt.

Jeg satt akkurat og stresset fælt over en story til Forskning.no som skal trykkes på Fredag. Redaktøren ville ha noen innspill fra en norsk forsker i tillegg til intervjuet jeg gjorde med han australske professoren. Og så plutselig satt jeg her og ventet på at en haug med astrofysikere skulle ringe meg.

Og det er ingen fet situasjon å være i. Null kontroll. Så jeg ringte litt rundt og hørte og endte opp med et par kontaktpersoner. Og så, etter å ha ventet på at folk skulle komme tilbake fra lunch, så fikk jeg plutselig tak i en kar.

Jeg følger ikke så mye med i norsk media om dagen utover noen show på NRK og de store nettavisene så jeg hadde aldri hørt om denne mannen Knut Jørgen Røed Ødegaard. Men han fikk jeg i hvert fall tak i og gjorde et lite intervju. Jeg visste jo ikke at han er The Man i Norge, når det kommer til romforskning og denslags.

Men nå sitter jeg her med en ganske kul story, faktisk, og har fete kilder. Så nå blir sikkert redaktøren fornøyd.

Og jeg sitter nå også på en lang liste nummere og e-postadresser til astrofysikere og romforskere av alle slag. De kan sikkert brukes til noe i fremtiden hvis jeg lurer på noe rart noe.

Skal en tur på ferie til helgen, til Wellington. En liten helgetur bare med avslapning og bestemorbesøk. Gleder meg veldig.

PEPPERY PLETHORA PLANNING PROTEST/SURVIVING DRIVING LESSON # 1

Behold, he shall come up as clouds, and his chariots shall be as a whirlwind: his horses are swifter than eagles. Woe unto us! for we are spoiled.
Jeremiah, 4, 13

Just made it back alive after my first Official Driving Lesson. Yup. I drove a car - a shitty little Toyota Corolla - along the waterfront in Auckland towards Mission Bay and around in the residential area in the back there.

I can’t wait to get this thing locked down so that I can get my full license. I’ll probably spend around NOK3000 altogether, which is ridiculously little compared to what I’d pay back home. It’s not uncommon to pay at least seven times that in Norway.

And that is a hell of a lot of money. Plus that you have to do all these compulsory driving lessons there, as far as I know. Here you just get a learners license, and three months after you can do the driving test for a restricted one. They sort of leave it up to you. I’ll probably get at least ten of these lessons though. I don’t want to fail the driving test - I’ll probably be pissing my pants out of nervousness and I don’t want to piss my pants more than once.

The news this morning went great. I got compliments all around and felt that I read with a “real sense of urgency” as the editor called it. I really made it sound as if it was the NEWS, and that what I was saying was IMPORTANT SHIT. Reading again tomorrow at noon. Hopefully there are some good stories out there. Feel like doing some cool interviews tomorrow.

My story on the writers festival will be played on air tomorrow too. Exciting stuff.

There was a new dude in the newsroom this morning. A journalist student who had done an exchange to Denmark and he was now in his last year. He really tried to write news with flowery language. One of his sentences was something like

“A plethora of peppery Emos are planning a protest ets. etc. “

And I was like “dude, that’s gonna sound like rap when on air, you seriously need to get rid of one of the P-words”

So he deleted the “peppery” and switched out “plethora” with “group” or something and we went on. A little bit too intense language for the 7am news… But at least he’s trying. It’s a nice change to have to edit away flowery language rather than having to deal with spelling mistakes and syntax errors.

Tonight I’ll write a story on the DNA of the extinct Tasman tiger and how they put it into a mouse to see what happened. A freaky Jurassic Park-style story. It should go down well with Forskning.no. I’m turning that place into a reliable cash cow getting about an article a week in there. Hopefully I can keep it like that for a while. If not I’m fucked. This radio-shit is taking a lot of time and doesn’t pay extremely well. But it’s fun.

And for my so-called career I suppose it’s so-called smart.

Please NRK, buy my shit.

INTERVIEW WITH SELF ON LATEST DEVELOPMENTS MAY O8

EVIL TWIN:
I understand that since the last time we did this you've had some success in the world of freelance journalism? So now what? Do you think you're good or something?

ME:
First of all, thanks, yeah, I have had a bit of success. I sold a story on monday to that science publication 've been writing for – and this was a piece I just put together and sent off without any pitching or sales signals. Always great with a bit of a surprise sale. And then, yesterday, I sold my first radio-documentary to Norwegian public radio. All very exciting – and once again it was sold without any previous arrangements. So yeah, I sort of think I'm good now. I have a bit of confidence about my ability to do stories. Especially in the radio-field. I have done radio for broadcasting before but never on public radio – it feels nice to know that my work meets their standards. But this newfound confidence will undoubtedly fade quite quickly – it is a harsh gig this thing. So what now? We are working on a pretty heavy political thing for radio about the military coup in Fiji and what the junta is doing with the media there. I got some new contacts now at NRK so I hope I can sell that one too. We're also doing an English version for Radio NZ or BBC or whoever wants it. Now, that is exciting and a great barrier to breach. And then there's the prostitution story...

EVIL TWIN:
Yeah, I heard about that. You sure that's not just an excuse to visit brothels and meet with hookers on a regular basis?

ME:
Well... I'm actually quite scared of hookers, believe it or not. I feel intimidated by a lady when she has to postpone a meeting because she has a “job” coming up at 1pm... But the story looks interesting and hopefully I'll be able to put together something good for Norwegian media. I want to sell it to a big women's magazine but the last story I sent to them has been with hem for over a month now. No feedback, no nothing, although I cleared t with them before I did it. I dunno what to do. I may try another magazine or newspaper. Maybe one of those weekend-things in one of the tabloids are interested...

EVIL TWIN:
But this prostitution thing... hasn't that story been done to death?

ME:
No, I don't think so. What I'm trying to do is to look at what happens when prostitution is legalised. It seems that not much happens at all, actually. It's still totally socially unacceptable to be a hooker, to buy one is still frowned upon, and most prostitutes are still drug addicts and ive very much on the fringe of society. The only difference seems to be that now when it's legal, the government doesn't care about it anymore. This means that they're not actively working to prevent underage prostitution for example. It's perceived as being OK, when in fact the whole industry is full of crime and abuse.

EVIL TWIN:
So what you're saying is that making it legal doesn't change anything?

ME:
That's right. By legalising it the industry is just swiped under the rug and forgotten about. It is allowed to just grow into whatever it becomes.

EVIL TWIN:
Hmmm... that actually sounds pretty interesting... But how can you write about this with any authority and understanding unless you actually try some of their services? It's not exactly Gonzo, is it? To just “talk” to people and transcribe their comments? What happened to going into the story?

ME:
Well... didn't analyse the platypus genome either, and I managed to get a story published on that. I didn't apologise to the aboriginal people in Australia either. Nor did I set up my own radio station for the LPFM-story for NRK... And I'm not trying to be a Gonzo, really. I love reading it but I don't think it's for me. Maybe in some years when I'm more confident about my writing and journalistic abilities. Right now I'm just trying to get published in a range of publications, make a living, do what I want to do. I really don't think that hanging out with the Mongrel Mob for a year doing an exposé is up my alley at the moment. But perhaps in the future.

EVIL TWIN:
But don't you have to show some balls if you want that “break”? I mean, if you're gonna write something people will remember you have to take some chances, don't you? You can't just pick up the phone and ask people to “explain the situation”?

ME:
True. But I've only been doing this freelance-gig for couple of months and I'm still working on finding my niche too. Right now it looks like radio-documentaries can be my thing. And that can be done with a bit of Gonzo-attitude. For radio you have to “go there”. You can't really do a 15 minute doco with sound clips from phone conversations... You have to do something and “go there”. Radio also has a lot of room for ambience and sound illustrations. I like that. You can paint pretty cool images with sound. Humour, fear, sincerity – all these feelings can be illustrated with sound. I find that fascinating.

EVIL TWIN:
That's just because you can sit in front of your computer and play around with sound effects from that huge library of yours like a geek.

ME:
Yeah, well, I love that stuff, putting together sound montages and skits. But it's also a it boring... After a few months of working from home you do get a bit sick of sitting in front of the screen. What is really fun is to go out there, talk to different people, to conferences, to their weird workplaces, offices, studios and houses, to meet random people with a purpose, you know. Like yesterday I found myself at the Crowne Plaza Hotel in Auckland doing an interview with the former vice president of Fiji, the dude who was toppled by the military coup in 06, and he spoke really frankly, totally straight forward – exactly what I wanted. I met two cool chicks from a pacific radio station, I shook hands with some Sir who was part of writing the Fijian constitution etc. etc. There's a lot of random things happening. That's what I like about this gig.

EVIL TWIN:
And the free food and drinks at the conferences of course.

ME:
Of course.

NY ERA I BERNHARDIA/JOBBJAKT/RADIO

Alt det han gjør, skal lykkes for ham.
Slik er det ikke med de ugudelige.
Sal, 1, 3 & 4

Bernhardia kan være på randen av en ny era nå. Det kan det være forskjellige grunner til. Enten så lander jeg den jobben i morgen som media manager for en enorm internasjonal organisasjon som redder verden eller så lander jeg den ikke. Hvis jeg får den så er en ny era helt klart i gang.

Jeg er så optimist og pessimist på en gang at jeg får vondt i huet. Jeg kan se for meg at jeg får den jobben – og skal jeg dømme ut i fra det første inervjuet så er det nesten bænkers. Jeg klikka skikkelig med sjefen og vi satt og prata i evigheter etter at intervjuet liksom var over. Samtidig så er jeg jo realistisk – jeg har minimalt med lokal erfaring, noe som er dritviktig her i landet. Men jeg krysser fingrene og ber til jobbintervjuguden om nåde. I morgen klokka elleve skal jeg i møte med sjefen igjen – og en IT-kar som er tidligere journalist – og Gud vet hva vi skal prate om. Spennende blir det uansett.

Enten så får jeg solgt den radiodokumentaren jeg har jobbet med de siste dagene eller så blir jeg sittende med den i fanget. Får jeg ikke solgt den så legger jeg bare på engelsk voice over og sender den på stasjonen hvor jeg leser nyheter – men da får jeg ikke betalt.

Hvis ingen av disse tingene går som de “skal” så er jeg kanskje ikke på randen av en ny era, men det føles som om noe er i ferd med å skje her.

Jeg og svensken satte i gang med et nytt prosjekt i går. Vi skal lage en radiodokumentar om situasjonen på Fiji. Jeg har opparbeidet meg noen ganske fete kilder som jeg nesten må få brukt til et eller annet. Vi satser på en engelsk for det lokale markedet – eller for BBC. Jeg tviler på at NRK er interressert i en reportasje om media på Fiji under militærdiktaturet...

Man kan jo begynne å lure på hvorfor i helvete det er slik. Men sånn er det. Jeg må bare innordne meg etter det. Og prøve å pushe konvolutten som det heter.

Det er også gode konkrete nyheter på frilansfronten – jeg har en ny klient! Jeg skriver nå jevnlig for en forskningsportal om research og akademiske greier fra denne siden av verden. Fett for meg som er litt sånn hemmelig akademisk nerd og synes nesten alt er dritinterressant. Det er en dritbra ting å ha i den uendelige porteføljen jeg setter sammen. Gudene vet hva jeg skal bruke denne porteføljen til men den er sikkert grei å ha en dag.

Redaktøren min på radioen her nede prøvde å få meg og svensken inn på en frilanserkonferanse som holdes her i byenn i dag, men det gikk ikke. Ganske døvt, det hadde vært fett å se hva andre frilansere her nede driver med. Men det holdes en Writer's Festival her nede snart og den skal vi inn på. Må sjekke programmet og se om det er noen store internasjonale forfattere som kommer, kanskje jeg kan gjøre en story for det norske markedet også.

Nå sitter jeg på campuset til Auckland Uni og later som om jeg er student. Mye naïve drittunger her som tror verden er deres østers eller hva det heter. Kul atmosfære. Om noen minutter går jeg opp i studio og forbereder dagens tolv-nyheter. Forhåpentligvis er det noen kule stories i dag. Har lyst til å gjøre noen bra intervjuer i dag.

Blir mer og mer komfortabel i studioet for hver dag. Det er dødsnoia å lese morgennyhetene når Mike Havoc, etter tretten tusen kopper kaffe, skriker og kødder i vei, avbryter meg midt i setningene og kommenterer nyhetene mens jeg leser dem. Men han er en kjempegod radiomann. En av de beste i landet.

Fikk en melding av en venninne av kjæresten i går. Hun hørte meg på radioen! Det er like sprøtt hver gang. Jeg vet jo at det sitter tusenvis av folk og hører på men at det er ekte mennesker, som jeg kanskje til og med kjenner, er like overraskende hver gang.

LAPPEN!/FRILANSPOLITIKK/LAMME VETERANER

Jeg vet om dine gjerninger, ditt arbeid og din utholdenhet. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde.
Åp, 2,2

Så jeg besto teoriprøven! Første steg til å bli et fullt mobilt menneske er tatt. Om tre måneder kan jeg kjøre bil alene. Før det må jeg ta noen kjøretimer, vente de obligatoriske tre månedene og ta en kjøreprøve. Da har jeg såkalt restricted license. Den må jeg ha i seks måneder, før jeg så tar et defensive driving course. Da har jeg lappen. Det koster meg 2-3000 til sammen. Samme for motorsykkellappen. Jeg føler at jeg også må ta den mens jeg er i gang. Har vedig lyst til å kunne dra på motorsykkeltur med broren min. Han betaler i disse dager rundt 20.000 for sin sykkellapp. Jeg kommer til å få juling hvis jeg ikke tar den her nede når det er så billig.

Nå sitter jeg på en kafé og venter på kjæresten. Vi skal ha en liten lunch før jeg må komme meg hjem og skrive litt. Jeg skrøyt på meg en story til Klassekampen her om dagen og må nesten holde momentumet oppe nå som jeg endelig har fått oppmerksomheten deres. Ikke lett i den avisa der. De har ignorert meg lenge nok nå.

Nå har jeg vært her i NZ i fire måneder. Tiden har gått latterlig fort. Er glad for at jeg bestemte meg for frilanstilværelsen selv om det er tøft innimellom. Jeg har fått stories på trykk de stedene jeg satte meg som mål og jeg leser nå nyheter ved en lokal radiostasjon. Jeg har endelig møtt en kar som er i samme situasjon som meg så jeg har fått meg en kollega. Jeg er på vei til å få lappen og jeg er ennå ikke blakk. Ikke dårlig. Jeg må si tiden her så langt har vært en suksess.

Men det har selvfølgelig ikke gått sånn som jeg trodde. NZ er som andre land, de liker ikke utlendinger. Jeg hadde litt mer tro på folk her, i og med at er et land av innvandrere, sånn som USA, men har du brun hud eller for mange Jer i navnet ditt så kommer du ikke langt før du har jobbet her noen år. Det er trist, men sånn er det. De eneste utlendingene som gjør det virkelig bra her er de fra The Motherland Storbritannia – de glir inn overalt. Amerikanere og, men ikke så lett som engelskmennene. Jeg var kanskje naiv da jeg kom ned hit og trodde at årevis som medialærer, teksforfatter og selger kunne sikre meg en god jobb. Men jeg prøver fortsatt.

Et vennepar av oss fra India sliter og. De er brune i huden. Da hjelper det ikke om du har hatt en seniorstilling i reklamebyråer og de største klientene i verden, med kontoer som er større enn noe de har her i landet. Det hjelper ikke om du har hatt hauger av folk under deg og ansvar for millioner av dollar i ti år. Folk spør deg fortsatt på jobbintervjuet hva slags karakterer du fikk på videregående. Og så ansetter de en 21 år gammel engelskmann i stedet.

De fortalte meg at de måtte gå over fem år tilbake i tid karrieremessig. Det er trist. De har så mye kompetanse begge to, fra reklamebransjen, men det hjelper ikke, for de er brune i huden. Velkommen til verden, liksom. Utrolig idiotisk men sant.

Fikk en e-post til av en kar i Aftenposten her om dagen forresten. Han virket nesten flau over det faktum at avisa hans ikke kjøper frilansstoff. Vi har så liten plass, sa han, at de så vidt kan trykke det de fast ansatte skriver. De foretrekker derfor selvfølgelig artikler skrevet av kjendiser/høyt profilerte skribenter. Problemet er selvfølgelig at de fleste av disse høyt profilerte skribentene bare dasser frem og tilbake mellom Ullevaal Hageby og Teatercaféen. Få av dem befinner seg i en annen del av verden hvor de har mulighet til å finne noen stories som folk ikke har hørt før. Istedet sitter de i leiligheten sin og skriver synsesaker om tidens ånd. Latterlige greier. Men sånn er det.

Nei, da skriver jeg heller for dameblader. De kjøper det du skriver, hvis det er en god story med bra bilder. Det er sånn det skal være. Bare fordi du heter et eller annet og har snårta dop med Johan Olav Koss på Smuget på nittitallet så er ikke artiklene dine nødvendigvis bedre. Tror jeg.

Nei, da skriver jeg heller for kommunist/bonde/dame og kristenaviser og blader. Det virker som om situasjonen i Sverige er annerledes. Min nyoppdagede kollega er i ferd med å selge en artikkel om grafitti til den største tabloiden der. Klarer ikke helt å se for meg VG gjøre det samme. Jeg tror ikke VG kjøper saker i det hele tatt, jeg. Ikke Dagbladet heller. Det er forsåvidt greit for meg, men det er ganske trist at disse store avisene ikke satser litt på kule artikler fra unge, gode skribenter. De satser heller på tilslørt reklame for dataspill og dritt – den årlige SKUP-vinnende gravesaken om et eller annet gjøres selvfølgelig av de to eneste ordentlige journalistene på huset. Resten av blekka fylles opp med billig dritt, kriminaljournalistikk, rampelys og saksede utenrikssaker.

Jeg nekter å tro at det er dette her folk vil ha. Folk er ikke så dumme. Det er et behov for gode saker om interressant stoff. Håper jeg. Det er også et behov for profesjonelle skribenter. Blogging er greit, men de aller fleste er elendige og ingen leser dem allikevel. Trist men sant.

NY STORY/NY LAPTOP/NY ÅRSTID/FORSOVING...

"Hor, all slags urenhet og grådighet må det ikke engang være tale om hos dere. Slikt sømmer seg ikke for hellige. Rå ord, tåpelig tale og grovt snakk er også upassende."
Ef 5, 3 & 4

Så nå var det det å finne på en ny story... Han ene redaktøren min blir aldri fornøyd, så jeg sitter her og reviderer en story om og om igjen. Men den er straks ferdig. Den om vold i hjemmet sendte jeg av gårde i går kveld, men den kommer nok tilbake den og.

Men jeg trenger noe nytt. Noe som er FETT. Dette kan egentlig være hva som helst så lenge det er interressant. Og nesten alt er jo interressant. Det er bare det å finne ut hva helvete det skal være...

Jeg skal bruke morgenen i dag til å lese økonomiske aviser fra NZ og Australia. Forhåpentligvis finner jeg et eller annet jeg an pitche til noen Norske aviser og lage en feature ut av. Hvis ikke... Ja, så blir det den om Den Moderne Pakistanske Kvinnen som jeg har gått gravid med en ukes tid.

Det kan jo være en kul story det... Men av en eller annen grunn virker den ikke SUPERspennende akkurat i dag. Jeg får se. Litt research kan jo ikke skade.

Fikk akkurat en e-post fra Aftenposten som sier at "dette er dessverre ikke stoff vi prioriterer å kjøpe inn nå". Etter hva jeg har skjønt så kjøper ikke Aftenposten noe i det hele tatt, men det er jo lov å prøve, tenkte jeg.

Ja, så jeg kjøpte meg ny laptop her om dagen. Den uvirkelig lille Asus Eee-PCen. Den er helt genial, spør du meg. Planen er å ta den med meg til Hvor Som Helst og skrive der. Prøvde i går, men det regnet hardcore så min Hvor Som Helst ble til caféen ved siden av huset mitt. I dag blir oppdagelsesferden forhåpentligvis litt mer utfordrende.

Og så forsov jeg meg i dag, til morgennyhetene. Rakk ingen verdens ting. Sov gjennom hele greia. Heldigvis har de en svenske som kommer inn sammen med meg som kunne gjøre det i dag, men herregud... Jeg sov så dårlig i natt, av en eller annen grunn, så da vekkerklokka ringte i dag så sov jeg som en stein og våkna ikke før tre timer etter. Og da var jo morgennyhetene ferdige.

Men jeg føler meg ikke SÅ skyldig. Dette er første gang jeg har forsovet meg på fire måneder. Og det til en jobb som begynner klokka 6 om morgenen. Ganske bra spør du meg. Men sitter allikevel med en flau smak i kjeften i dag. Kjedelig å forsove seg... jeg føler meg så skyldig...

KINA/KINA/KINA/KINA/KINA/KINA/KINA

«Far er gammel, og det fins ikke en mann her i landet som kan ha omgang med oss på vanlig vis. Kom, la oss gi far vin å drikke og ligge med ham, så vi kan holde ætten oppe ved ham!»
Første Mosebok 19, 31 & 32

Prøver å hjernevaske redaktører rundt i Norges land til å kjøpe en artikkel om Kina som IKKE handler om slukking av fakler og elitesoldater i joggedresser eller om Tibet. Men det er ikke lett. Artikkelen kan bli bra og, det er det verste. Men jeg tør ikke å sette i gang med den (reise rundt, arrangere intervjuer med politikere/handelsfolk/innvandrere osv./racke opp en gigantisk telefonregning etc.) uten at jeg i det minste har noen signaler om mulig kjøp.

For det skjer spennende ting i forhold til Kina. New Zealand signerte en frihandelsavtale med de nå på mandag - en avtale som kan ha enorme ringvirkninger for New Zealands økonomi. Avtalen er selvfølgelig kraftig kritisert. Mest fordi den ikke er god nok, og noen politiske partier (NZ First, Maoripartiet og Green Party) vil ikke være med på kalaset, men det stopper ikke parlamentet fra å få den gjennom. Avtalen er signert, nå må den bare gjennom byråkratiet her nede og den stemmes frem i parlamentet neste uke.

Australias statsminister Kevin Rudd var i Kina her om dagen og holdt tale. Han er den første vestlige statsleder noensinne til å holde en tale til Kinesiske myndigheter PÅ KINESISK. Rudd er tidligere diplomat og har jobbet mange år i Beijing. Han snakker flytende Kinesisk, noe som ses på som enormt viktig for utviklingen av Australias forhold til Kina.

Men... han hadde baller nok til å kritisere Kinas politikk i Tibet. PÅ KINESISK. Dette har selvfølgelig latterlig mye mer slagkraft enn en eller annen venstrepolitiker som pjatter om onde Kina på en eller annen statskanal på andre siden av jorda. Ganske spennende.

Men vil redaktører kjøpe storyen? Tiden vil vise. Følg med i neste episode av SJORNALISTEN.

TO ARTIKLER SENDT AVGÅRDE/ANGST OG AVVENTING

Så jeg sendte akkurat avgårde to store artikler med bilder til to publikasjoner hjemme i Norge. Endelig har jeg sendt dem, liksom. Nå er det bare å folde hendene. Jeg har selvfølgelig fått ganske sterke signaler om at de vil trykke dem men det er allkevel sterkt å legge sjela i noe som skal bestemmes av noen redaktører på andre siden av jorda.

Men sånn er det. Jeg har lært meg å pitche artikler kraftig i begynnelsen - sende utkast og idéer underveis og spørre om veiledning. De er like interressert i en god artikkel som det jeg er i å få den på trykk.

Deilig å forhåpentligvis bli ferdig med disse to artiklene også. De har tatt lang tid. Jeg må være mer effektiv med den neste. Den neste er om et ganske så depressivt emne - jeg skal skrive om vold i hjemmet - og den krever ganske kraftig research og tunge intervjuer. Men det kan bli stas. Jeg har blitt "lovet" (hvis artikkelen blir bra...) ganske mange sider i bladet og har også mulighet til å få noen fete bilder på trykk. Dessuten betaler de også bra.

Men jeg må finne på en artikkel til også. Jeg er avhengig av å ha minst to prosjekter gående til enhver tid. Både i tilfelle jeg ikke får solgt den ene (hehe, eller begge...) og fordi det er ganske intenst å bare tenke på ÉN jævla artikkel 24 timer i døgnet.

Jeg møtte en svenske i dag som også befinner seg her på andre siden av jorda og jobber som frilanser. Han skriver for svensk presse så vi har mye til felles. Jeg har m.a.o. nesten fått meg en kollega. Ganske fett. Vi kan sikkert hjelpe hverandre og benytte hverandres research littegranne. Mediebildet i Sverige er nok ikke så forbanna forskjellig fra hva det er i Norge så de samme storyene er sikkert interressante i begge land. Det kommer jo selvfølgelig an på kontaktnettverket, men allikevel.

Radioredaktøren min spurte meg i dag om jeg "var klar" for å gå på lufta i morgen og kjøre current affairs showet som går klokka tolv på formiddagen. Ja, sa jeg. Aner egentlig ikke hva jeg går til men jeg skal i hvertfall ha en "live test" i morgen hvor jeg skal kjøre et "testprogram" og så bli revet i fillebiter av redaktøren etterpå. Spennende.

Og ultranoia. Å snakke på lufta til hundretusener av mennesker er ikke bare bare. Det ser skikkelig romantisk og kult ut på film men når du sitter der inne med tusen spaker og en mikrofon så er man ikke så høy i hatten. Ikke i begynnelsen i hvert fall. Den mest taleføre person kan begynne å stamme under slike forhold. Men vi får se hvordan det går. Han hadde ikke spurt meg hvis han ikke ville ha meg der. Han er like interressert i et bra show som det jeg er i å komme på lufta.

Akaroa – Byen som Ville bli Fransk

En familie står på den velfriserte plenen utenfor det provinsielle gjestehuset og tar et slag petanque mellom lavendel og rosebusker. Lenger nede i åsen, på Ma Maison, en restaurant på Rue Jolie, får du servert grønnskjell posjert i Pinot Gris og hvitløksmør.

Men vi er ikke i Frankrike. Grønnskjellene kommer fra det sydlige Stillehavet, og Rue Jolie er i Akaroa, en liten by på Sørøya i New Zealand. En gang skulle byen bli Franskmennenes hovedsete i Stillehavet, men Akaroa ble aldri en del av det Franske riket. I dag tiltrekkes turister av den ikke helt vellykkede historien.

Og det er lett å bli tiltrukket av denne magiske byen. Jeg ble her i fire dager - gikk kveldstur nedover Rue Balguerie, slappet av i Jubilee Park og fikk en god dose lokalhistorie på de sjarmerende museene. Jeg svømte med verdens minste delfiner, besøkte et pingvinreservat og nøt hvitvin på en lokal vingård.

Akaroa ligger en halvannen times kjøring fra Christchurch, i en bukt som en gang var et enormt vulkankrater. Turen går gjennom grønne enger og over stupbratte vulkanske åsrygger utover Bankshalvøya før vi starter den dramatiske nedstigningen mot den lille klyngen av hus i vannkanten som er Akaroa.

I 1835 kom hvalfangeren Jean-François Langlois hit. Han mente dette var et perfekt sted å starte en koloni og returnerte til Frankrike for å rekruttere eventyrlystne bosettere. Men mens Franskmennene forberedte sin ekspedisjon signerte Engelskmennene, som allerede hadde kontroll over store deler av nordøya, den omdiskuterte Waitangitraktaten med Maoriledere over hele landet og innlemmet dermed New Zealand i det Britiske kongeriket.

Da de femtitre Franske kolonistene kom til havnen i Akaroa, etter å ha reist halve verden rundt med håp om å kunne grunnlegge en koloni, ble de hilst velkommen av Engelske bosettere. De slo seg ned der allikevel og satte sitt preg på landsbyen og strødde om seg med Franske mat- og vinvaner og stedsnavn som Le Bons Bay, Rue Benoit og Duvauchelle.

Det jeg gleder meg mest til å gjøre her i Akaroa er å svømme sammen med den skjeldne, bittelille og tamme Hectordelfinen. Sammen med sju andre i våtdrakt og snorkel, i en båt fra Black Cat Cruises, tar vi en kort båttur fra sentrum i byen til havnemunningen. Her begynner delfinkropper å komme til syne i vannskorpa. Flokken på 8-10 delfiner leker seg og ser ut som de viser frem kunstene sine for oss. Guiden vår gir oss klartegn til å hoppe i det turkise vannet.

Selv om fargen på vannet er tropisk er temperaturen her ute på dypet som i Oslofjorden på sensommeren. Men det lille kuldesjokket forsvinner fort da jeg titter ned gjennom dykkemaska og ser et par gråhvite delfiner svømme lekende rundt bena mine.

Hovedgaten, fra den ene siden av byen til den andre, er bare en liten gåtur. Jeg plukker opp en brosjyre fra det lille informasjonssenteret og starter sightseeingen. Jeg rusler gjennom små alleer mens jeg titter innom butikker som selger blå pauaskjell og lokal jade. Jeg besøker den romersk-katolske St. Patrickkirken i enden av Rue Lavaud. Tar en titt innom det flotte, pastellblå Maison Langlois-Eteveneaux, et hus bygget i 1845 av de første Franske bosetterne. Huset er innredet i original stil og har installasjoner som viser litt av de tøffe kårene til de første kolonistene her.

Ved siden av det lille Franske huset ligger også byens gamle rettsal, som også er del av museet. Jeg spaserer ned mot sjøen langs Rue Balgueri og kommer til byens gamle tollhus og losseplass.

Senere den dagen tar jeg en guidet tur til pingvinreservatet Pohatu. I en gruppe på ti blir vi ledet bortover en sti mellom vannet og klippene. I vannskorpa ser vi flokker med pingviner som er på vei inn til land etter en lang dag på sjøen.

Lenger ned langs stien ser vi pingvinene gå i land og riste vannet av halefjærene sine. Guiden vår viser oss noen små rugekasser og ber oss om å titte inni en av dem. Der ligger en lodden, grå pingvin på størrelse med en fotball krøllet sammen i søt søvn.

De fastboende i Akaroa gjør som pingvinene – de legger seg tidlig. Allerede i sekstiden begynner gatene å tømmes og nå kommer turistene ut for å spise middag. Mitt valg faller på C’est la Vie au bout de Monde, som jeg hadde blitt fortalt er en av de beste restaurantene i byen. Bygningen er en gammel kraftstasjon og lokalet er intimt og hjemmekoselig dekorert. Dagens fangst var laks, knurr, reker og grønnskjell tilberedt i en delikat og kremet fiskesuppe.

Desserten er en Citrus Trilogy - organisk sitron og lime panacotta, mango og pasjonsfruktterte servert med en sorbet av grønne epler. Middag med forrett, et glass Chardonnay og dessert koster 160 Norske kroner. Selv om min favoritt i byen var C’est la Vie er det også mange andre gode restauranter i Akaroa. Ma Maison er mer moderne og fancy og omtrent i samme prisklasse. I tillegg til en god sjømatmeny kan de friste med en praktfull Cervenahjort servert med blåbærfylt Yorkshirepudding og en uforglemmelig viltsaus.

Rue Jolie strekker seg langs havnen i Akaroa. Her finner du flere rimeligere restauranter som Dooberry’s og Bully Hayes hvor du kan få en treretters med drikke til under 200 kroner.

Neste ettermiddag besøker jeg vingården French Farm, bare ti minutters kjøretur ut av byen. Her produseres riesling og Chardonnay blant enorme gule roser og velfriserte hager. Vingården huser også en fransk restaurant som serverer et godt utvalg lokalproduserte oster.

Den første natten i Akaroa bodde jeg på Maison de la Mer – et gjestehus i øverste prisklasse (1300-1500 kroner per natt inkl. frokost) med tre suiter med praktfull utsikt mot vannet. Innredningen er i antikk fransk stil med persiske tepper på gulvene og moderne kunst på veggene. Til frokost lager gjestehuset sin egen müsli og yoghurt som serveres med fersk frukt ute på verandaen.

Selv om jeg gjerne skulle bodd på Maison de la Mer resten av livet valgte jeg å flytte meg litt opp i åsen de neste to nettene. Blant valnøttrær og sildrende bekker ligger Akaroa Country House. Eieren, snekkeren David Thurston, bygde dette huset i kolonistil med egne hender og leier ut rom til 800-1200 kroner natten. Her kan du vandre blant roser, ta et slag pétanque eller croquet på plenen eller slappe av ved svømmebassenget.

Et besøk til Akaroa er best i sommermånedene mellom November og Februar. I tillegg til delfiner, pingviner, restauranter og museer ligger Akaroa også veldig bra til for fotturer. Her kan du ta på deg støvlene og spasere inn i isolerte bukter omkranset av stupbratte klipper. Du kan gå opp i åsene rundt byen og spise lunch på åsryggen mens du nyter den vakre utsikten utover Bankshalvøya. Er du ikke så glad i å gå kan du sitte på med den gamle postbilen på dens daglige postrute. Eastern Bays Mail Run tar åtte passasjerer og rundturen tar rundt fire og en halv time.

Akaroa er et sted det er vanskelig å reise fra. Den lille, sjarmerende byen med den ikke helt vellykkede historien om Fransk herredømme har mye å by på, både for gane og øyne. Hundreogfemti år etter at en gruppe håpefulle Franskmenn fikk sine drømmer om New Zealandsk herredømme knust, er Akaroa et minne om hvor nære det var at landet ble Fransk.