Jeg vet om dine gjerninger. Du har navn av å leve, men du er død. Våkn opp og styrk det som er igjen, og som holder på å dø! For jeg har funnet at dine gjerninger ikke holder mål i min Guds øyne.
Johannes' Åpenbaring, 3, 1 & 2
Norges dårligste avis driter seg loddrett ut i dag. NRK, en av de eneste institusjonene i landet som fortsatt driver med "journalistikk", har fått tak i "dokumentasjon" (sikkert kontoutskriftene) som viser at en av terrorsiktede Bhattis medtiltalte har fått "Lønn fra Dagbladet AS" for å gi dem et lydbåndopptak av en samtale han hadde med PST.
Dette er ganske heavy greier... Spesielt for Dagbladet, som også har vært mistenkt for å ha betalt for opplysninger i forbindelse med Munch-saken.
Vær Varsom-plakaten, som liksom skal være kjørereglene til oss journalister, sier at man som hovedregel ikke skal betale kilder for informasjon. Dette er ikke et "prinsipp" som man skal ta lett på. Dette er et av hovedprinsippene bak begrepet "fri presse". Å betale for informasjon betyr at man påvirker informasjonen man får.
Saken omtales selvfølgelig i landets medier. Hegnar.no, DN og VG fråtser i saken. De gjør jobben sin. Kan ikke finne noe hos Aftenposten, men det kommer nok.
Dagbladet sliter med å bortforklare den her. Under rettsaken mot Bhatti og de andre har det kommet frem at en journalist fra Dagbladet har hatt et nært forhold til de terrorsiktede. Hva i helvete betyr et "nært forhold" lurer jeg på, men det betyr vel at de i alle fall snakket om ting som ikke hadde med journalistikk å gjøre.
For Dagbladets redaktør er dette "helt naturlig". Hun hevder at de betaler for "tips", noe som er Se & Hørs standardunnskyldning også.
Jeg vet ikke om vi noensinne har hatt en ordentlig fri presse i Norge, men at en så stor avis som Dagbladet må betale for kilder er ganske drøyt. All PR er ikke god PR. Å bli omtalt som "den korrupte avisen uten noen form for troverdighet" er ikke bra for business. Aviser lever til en viss grad av troverdighet. Alle vet at tabloidaviser skriver om bullshit, men man må kunne gå ut i fra at det i hvert fall er sant, og at det ikke er blitt betalt for.
Dagbladet har herved mistet enda mer troverdighet. Hvis ikke det nye glossy Magasinet får opp salgstallene så holder de ikke lenge. Forhåpentligvis blir de kjøpt opp av noen som har studert journalistikk. Eller i hvert fall av noen med folkevett og moral.
lørdag 5. april 2008
STORE PLANER/NY FINANSSTORY/SÅ FOLDER VI HENDENE
«Send ut din skarpe sigd og høst inn drueklasene på jordens vinmark! For nå er druene modne.»
Johannes Åpenbaring 14, 17
I Hunter S. Thompsons tradisjon så begynner jeg herved skriveriene mine med et sitat fra Bibelen, og helst fra Johannes' Åpenbaring. Her finnes noe av det kraftigste og mest sinnssyke som noen gang er skrevet. I Johannes' Åpenbaring finnes et sitat for enhver anledning, og det beste er at nesten ethvert sitat kan brukes til hva som helst fordi språket er så vanvittig og kraftig og vagt.
Uansett...
Pitchet akkurat en stor story til en nasjonal avis. Den aller beste, spør du meg. Vi får se hvordan det går. Spennende er det uansett. Det kan bli en ganske omfattende en. Kanskje den største jeg har gjort. Det gjør det selvfølgelig enda mer spennende.
Jeg må snakke med politikere, finansfolk, næringsdrivende og "vanlige folk". Jeg må gjøre case-studies og hauger av intervjuer. Og jeg må ta bilder. Dette kan bli en feit en.
Hvis redaktørene er interresserte selvfølgelig...
Johannes Åpenbaring 14, 17
I Hunter S. Thompsons tradisjon så begynner jeg herved skriveriene mine med et sitat fra Bibelen, og helst fra Johannes' Åpenbaring. Her finnes noe av det kraftigste og mest sinnssyke som noen gang er skrevet. I Johannes' Åpenbaring finnes et sitat for enhver anledning, og det beste er at nesten ethvert sitat kan brukes til hva som helst fordi språket er så vanvittig og kraftig og vagt.
Uansett...
Pitchet akkurat en stor story til en nasjonal avis. Den aller beste, spør du meg. Vi får se hvordan det går. Spennende er det uansett. Det kan bli en ganske omfattende en. Kanskje den største jeg har gjort. Det gjør det selvfølgelig enda mer spennende.
Jeg må snakke med politikere, finansfolk, næringsdrivende og "vanlige folk". Jeg må gjøre case-studies og hauger av intervjuer. Og jeg må ta bilder. Dette kan bli en feit en.
Hvis redaktørene er interresserte selvfølgelig...
fredag 4. april 2008
EN ARTIKKEL SOLGT/NYTT PROSJEKT PÅ GANG
Fikk bekreftet i går kveld at den ene artikkelen jeg sendte hjem skal trykkes, og bildene også. Jeg får fire sider. Hurra! Har ikke blitt trykket i denne publikasjonen før så det er en ny god kontakt. Den andre jeg sendte hjem er også bænkers. Håper jeg.
Så nå må jeg finne på en ny story. Jeg leker med en idé og har kontaktet en haug med kvinnelige journalister i Pakistan. Jeg har lyst til å skrive en artikkel om Pakistan som viser noen sider av landet som folk ikke er vant til å lese om i Norge. Alt vi får servert hjemme er om gangstere, proforma-ekteskap, Bhatti og vold.
Leser man Norske aviser virker Pakistan som et helvete. Et sted fullt av gærne fundamentalister, konemishandlere, krig og faenskap. Sånn er det selvfølgelig ikke. Og det er det jeg vil skrive om. Jeg har lyst til å skrive om profesjonelle kvinner og det moderne Pakistan. Spennende greier.
Nå må jeg bare lure en redaktør til å kjøpe idéen... Bør ikke være for vanskelig. Et kvinnemagasin eller en "smart" dagsavis er sikkert keen på noe sånt. Jeg får sette meg ned over helgen og lage et utkast og litt vinkler og sånn.
Jeg må også ha bilder selvfølgelig, men jeg tror at de journalistene kan hjelpe meg med det. Hun ene er fotograf også og er visst keen på å "vise frem et annet Pakistan". Må ikke male et altfor rosenrødt bilde, men jeg får se hva jeg finner ut etter jeg har pratet med litt folk.
Nå skal jeg legge meg. Huseieren kommer innom med en ny vaskemaskin klokka 9 imorgen tidlig. Blasfemi.
Så nå må jeg finne på en ny story. Jeg leker med en idé og har kontaktet en haug med kvinnelige journalister i Pakistan. Jeg har lyst til å skrive en artikkel om Pakistan som viser noen sider av landet som folk ikke er vant til å lese om i Norge. Alt vi får servert hjemme er om gangstere, proforma-ekteskap, Bhatti og vold.
Leser man Norske aviser virker Pakistan som et helvete. Et sted fullt av gærne fundamentalister, konemishandlere, krig og faenskap. Sånn er det selvfølgelig ikke. Og det er det jeg vil skrive om. Jeg har lyst til å skrive om profesjonelle kvinner og det moderne Pakistan. Spennende greier.
Nå må jeg bare lure en redaktør til å kjøpe idéen... Bør ikke være for vanskelig. Et kvinnemagasin eller en "smart" dagsavis er sikkert keen på noe sånt. Jeg får sette meg ned over helgen og lage et utkast og litt vinkler og sånn.
Jeg må også ha bilder selvfølgelig, men jeg tror at de journalistene kan hjelpe meg med det. Hun ene er fotograf også og er visst keen på å "vise frem et annet Pakistan". Må ikke male et altfor rosenrødt bilde, men jeg får se hva jeg finner ut etter jeg har pratet med litt folk.
Nå skal jeg legge meg. Huseieren kommer innom med en ny vaskemaskin klokka 9 imorgen tidlig. Blasfemi.
onsdag 2. april 2008
UNDERCOVERJOURNALISTER I NORD KOREA
Det her er vel dagens modigste journalister. Faen meg viktig arbeid de driver med og. Mens vi andre er journalister for å få oppmerksomhet, for rushet man får når man ser bylinen sin på en dobbeltside og for å imponere naive studenter så er det fett å se at ikke alle tenker sånn.
Borgerjournalistene i Nord Korea gjør ikke det her for å bli berømte sånn at de en dag kan sitte i et eller annet elendig panelprogram på TV2/TVNorge og lire av seg tørr sarkasme. De er ikke interresserte i å bli bedt i bursdagsselskapet til John Carew eller Lene Alexandra eller i å få freebies og goodie-bags på pressekonferanser og launches.
Nei, de vil Fortelle Sannheten. Fantastisk nobelt. Nesten uvirkelig i dagens media. Blir glad av å lese om sånt.
Dette er nemlig journalistikk. I sterk motsetning til å sakse en sak fra det Amerikanske ukebladet People og skrive to lange paragrafer om hvem Jay-Z og Beyonce er.
Jeg kan høre "journalisten" tenke "hmm... vi må ha litt bakgrunn" og så slår han/hun opp på Wikipedia.
Borgerjournalistene i Nord Korea gjør ikke det her for å bli berømte sånn at de en dag kan sitte i et eller annet elendig panelprogram på TV2/TVNorge og lire av seg tørr sarkasme. De er ikke interresserte i å bli bedt i bursdagsselskapet til John Carew eller Lene Alexandra eller i å få freebies og goodie-bags på pressekonferanser og launches.
Nei, de vil Fortelle Sannheten. Fantastisk nobelt. Nesten uvirkelig i dagens media. Blir glad av å lese om sånt.
Dette er nemlig journalistikk. I sterk motsetning til å sakse en sak fra det Amerikanske ukebladet People og skrive to lange paragrafer om hvem Jay-Z og Beyonce er.
Jeg kan høre "journalisten" tenke "hmm... vi må ha litt bakgrunn" og så slår han/hun opp på Wikipedia.
TO ARTIKLER SENDT AVGÅRDE/ANGST OG AVVENTING
Så jeg sendte akkurat avgårde to store artikler med bilder til to publikasjoner hjemme i Norge. Endelig har jeg sendt dem, liksom. Nå er det bare å folde hendene. Jeg har selvfølgelig fått ganske sterke signaler om at de vil trykke dem men det er allkevel sterkt å legge sjela i noe som skal bestemmes av noen redaktører på andre siden av jorda.
Men sånn er det. Jeg har lært meg å pitche artikler kraftig i begynnelsen - sende utkast og idéer underveis og spørre om veiledning. De er like interressert i en god artikkel som det jeg er i å få den på trykk.
Deilig å forhåpentligvis bli ferdig med disse to artiklene også. De har tatt lang tid. Jeg må være mer effektiv med den neste. Den neste er om et ganske så depressivt emne - jeg skal skrive om vold i hjemmet - og den krever ganske kraftig research og tunge intervjuer. Men det kan bli stas. Jeg har blitt "lovet" (hvis artikkelen blir bra...) ganske mange sider i bladet og har også mulighet til å få noen fete bilder på trykk. Dessuten betaler de også bra.
Men jeg må finne på en artikkel til også. Jeg er avhengig av å ha minst to prosjekter gående til enhver tid. Både i tilfelle jeg ikke får solgt den ene (hehe, eller begge...) og fordi det er ganske intenst å bare tenke på ÉN jævla artikkel 24 timer i døgnet.
Jeg møtte en svenske i dag som også befinner seg her på andre siden av jorda og jobber som frilanser. Han skriver for svensk presse så vi har mye til felles. Jeg har m.a.o. nesten fått meg en kollega. Ganske fett. Vi kan sikkert hjelpe hverandre og benytte hverandres research littegranne. Mediebildet i Sverige er nok ikke så forbanna forskjellig fra hva det er i Norge så de samme storyene er sikkert interressante i begge land. Det kommer jo selvfølgelig an på kontaktnettverket, men allikevel.
Radioredaktøren min spurte meg i dag om jeg "var klar" for å gå på lufta i morgen og kjøre current affairs showet som går klokka tolv på formiddagen. Ja, sa jeg. Aner egentlig ikke hva jeg går til men jeg skal i hvertfall ha en "live test" i morgen hvor jeg skal kjøre et "testprogram" og så bli revet i fillebiter av redaktøren etterpå. Spennende.
Og ultranoia. Å snakke på lufta til hundretusener av mennesker er ikke bare bare. Det ser skikkelig romantisk og kult ut på film men når du sitter der inne med tusen spaker og en mikrofon så er man ikke så høy i hatten. Ikke i begynnelsen i hvert fall. Den mest taleføre person kan begynne å stamme under slike forhold. Men vi får se hvordan det går. Han hadde ikke spurt meg hvis han ikke ville ha meg der. Han er like interressert i et bra show som det jeg er i å komme på lufta.
Men sånn er det. Jeg har lært meg å pitche artikler kraftig i begynnelsen - sende utkast og idéer underveis og spørre om veiledning. De er like interressert i en god artikkel som det jeg er i å få den på trykk.
Deilig å forhåpentligvis bli ferdig med disse to artiklene også. De har tatt lang tid. Jeg må være mer effektiv med den neste. Den neste er om et ganske så depressivt emne - jeg skal skrive om vold i hjemmet - og den krever ganske kraftig research og tunge intervjuer. Men det kan bli stas. Jeg har blitt "lovet" (hvis artikkelen blir bra...) ganske mange sider i bladet og har også mulighet til å få noen fete bilder på trykk. Dessuten betaler de også bra.
Men jeg må finne på en artikkel til også. Jeg er avhengig av å ha minst to prosjekter gående til enhver tid. Både i tilfelle jeg ikke får solgt den ene (hehe, eller begge...) og fordi det er ganske intenst å bare tenke på ÉN jævla artikkel 24 timer i døgnet.
Jeg møtte en svenske i dag som også befinner seg her på andre siden av jorda og jobber som frilanser. Han skriver for svensk presse så vi har mye til felles. Jeg har m.a.o. nesten fått meg en kollega. Ganske fett. Vi kan sikkert hjelpe hverandre og benytte hverandres research littegranne. Mediebildet i Sverige er nok ikke så forbanna forskjellig fra hva det er i Norge så de samme storyene er sikkert interressante i begge land. Det kommer jo selvfølgelig an på kontaktnettverket, men allikevel.
Radioredaktøren min spurte meg i dag om jeg "var klar" for å gå på lufta i morgen og kjøre current affairs showet som går klokka tolv på formiddagen. Ja, sa jeg. Aner egentlig ikke hva jeg går til men jeg skal i hvertfall ha en "live test" i morgen hvor jeg skal kjøre et "testprogram" og så bli revet i fillebiter av redaktøren etterpå. Spennende.
Og ultranoia. Å snakke på lufta til hundretusener av mennesker er ikke bare bare. Det ser skikkelig romantisk og kult ut på film men når du sitter der inne med tusen spaker og en mikrofon så er man ikke så høy i hatten. Ikke i begynnelsen i hvert fall. Den mest taleføre person kan begynne å stamme under slike forhold. Men vi får se hvordan det går. Han hadde ikke spurt meg hvis han ikke ville ha meg der. Han er like interressert i et bra show som det jeg er i å komme på lufta.
tirsdag 1. april 2008
Akaroa – Byen som Ville bli Fransk
En familie står på den velfriserte plenen utenfor det provinsielle gjestehuset og tar et slag petanque mellom lavendel og rosebusker. Lenger nede i åsen, på Ma Maison, en restaurant på Rue Jolie, får du servert grønnskjell posjert i Pinot Gris og hvitløksmør.
Men vi er ikke i Frankrike. Grønnskjellene kommer fra det sydlige Stillehavet, og Rue Jolie er i Akaroa, en liten by på Sørøya i New Zealand. En gang skulle byen bli Franskmennenes hovedsete i Stillehavet, men Akaroa ble aldri en del av det Franske riket. I dag tiltrekkes turister av den ikke helt vellykkede historien.
Og det er lett å bli tiltrukket av denne magiske byen. Jeg ble her i fire dager - gikk kveldstur nedover Rue Balguerie, slappet av i Jubilee Park og fikk en god dose lokalhistorie på de sjarmerende museene. Jeg svømte med verdens minste delfiner, besøkte et pingvinreservat og nøt hvitvin på en lokal vingård.
Akaroa ligger en halvannen times kjøring fra Christchurch, i en bukt som en gang var et enormt vulkankrater. Turen går gjennom grønne enger og over stupbratte vulkanske åsrygger utover Bankshalvøya før vi starter den dramatiske nedstigningen mot den lille klyngen av hus i vannkanten som er Akaroa.
I 1835 kom hvalfangeren Jean-François Langlois hit. Han mente dette var et perfekt sted å starte en koloni og returnerte til Frankrike for å rekruttere eventyrlystne bosettere. Men mens Franskmennene forberedte sin ekspedisjon signerte Engelskmennene, som allerede hadde kontroll over store deler av nordøya, den omdiskuterte Waitangitraktaten med Maoriledere over hele landet og innlemmet dermed New Zealand i det Britiske kongeriket.
Da de femtitre Franske kolonistene kom til havnen i Akaroa, etter å ha reist halve verden rundt med håp om å kunne grunnlegge en koloni, ble de hilst velkommen av Engelske bosettere. De slo seg ned der allikevel og satte sitt preg på landsbyen og strødde om seg med Franske mat- og vinvaner og stedsnavn som Le Bons Bay, Rue Benoit og Duvauchelle.
Det jeg gleder meg mest til å gjøre her i Akaroa er å svømme sammen med den skjeldne, bittelille og tamme Hectordelfinen. Sammen med sju andre i våtdrakt og snorkel, i en båt fra Black Cat Cruises, tar vi en kort båttur fra sentrum i byen til havnemunningen. Her begynner delfinkropper å komme til syne i vannskorpa. Flokken på 8-10 delfiner leker seg og ser ut som de viser frem kunstene sine for oss. Guiden vår gir oss klartegn til å hoppe i det turkise vannet.
Selv om fargen på vannet er tropisk er temperaturen her ute på dypet som i Oslofjorden på sensommeren. Men det lille kuldesjokket forsvinner fort da jeg titter ned gjennom dykkemaska og ser et par gråhvite delfiner svømme lekende rundt bena mine.
Hovedgaten, fra den ene siden av byen til den andre, er bare en liten gåtur. Jeg plukker opp en brosjyre fra det lille informasjonssenteret og starter sightseeingen. Jeg rusler gjennom små alleer mens jeg titter innom butikker som selger blå pauaskjell og lokal jade. Jeg besøker den romersk-katolske St. Patrickkirken i enden av Rue Lavaud. Tar en titt innom det flotte, pastellblå Maison Langlois-Eteveneaux, et hus bygget i 1845 av de første Franske bosetterne. Huset er innredet i original stil og har installasjoner som viser litt av de tøffe kårene til de første kolonistene her.
Ved siden av det lille Franske huset ligger også byens gamle rettsal, som også er del av museet. Jeg spaserer ned mot sjøen langs Rue Balgueri og kommer til byens gamle tollhus og losseplass.
Senere den dagen tar jeg en guidet tur til pingvinreservatet Pohatu. I en gruppe på ti blir vi ledet bortover en sti mellom vannet og klippene. I vannskorpa ser vi flokker med pingviner som er på vei inn til land etter en lang dag på sjøen.
Lenger ned langs stien ser vi pingvinene gå i land og riste vannet av halefjærene sine. Guiden vår viser oss noen små rugekasser og ber oss om å titte inni en av dem. Der ligger en lodden, grå pingvin på størrelse med en fotball krøllet sammen i søt søvn.
De fastboende i Akaroa gjør som pingvinene – de legger seg tidlig. Allerede i sekstiden begynner gatene å tømmes og nå kommer turistene ut for å spise middag. Mitt valg faller på C’est la Vie au bout de Monde, som jeg hadde blitt fortalt er en av de beste restaurantene i byen. Bygningen er en gammel kraftstasjon og lokalet er intimt og hjemmekoselig dekorert. Dagens fangst var laks, knurr, reker og grønnskjell tilberedt i en delikat og kremet fiskesuppe.
Desserten er en Citrus Trilogy - organisk sitron og lime panacotta, mango og pasjonsfruktterte servert med en sorbet av grønne epler. Middag med forrett, et glass Chardonnay og dessert koster 160 Norske kroner. Selv om min favoritt i byen var C’est la Vie er det også mange andre gode restauranter i Akaroa. Ma Maison er mer moderne og fancy og omtrent i samme prisklasse. I tillegg til en god sjømatmeny kan de friste med en praktfull Cervenahjort servert med blåbærfylt Yorkshirepudding og en uforglemmelig viltsaus.
Rue Jolie strekker seg langs havnen i Akaroa. Her finner du flere rimeligere restauranter som Dooberry’s og Bully Hayes hvor du kan få en treretters med drikke til under 200 kroner.
Neste ettermiddag besøker jeg vingården French Farm, bare ti minutters kjøretur ut av byen. Her produseres riesling og Chardonnay blant enorme gule roser og velfriserte hager. Vingården huser også en fransk restaurant som serverer et godt utvalg lokalproduserte oster.
Den første natten i Akaroa bodde jeg på Maison de la Mer – et gjestehus i øverste prisklasse (1300-1500 kroner per natt inkl. frokost) med tre suiter med praktfull utsikt mot vannet. Innredningen er i antikk fransk stil med persiske tepper på gulvene og moderne kunst på veggene. Til frokost lager gjestehuset sin egen müsli og yoghurt som serveres med fersk frukt ute på verandaen.
Selv om jeg gjerne skulle bodd på Maison de la Mer resten av livet valgte jeg å flytte meg litt opp i åsen de neste to nettene. Blant valnøttrær og sildrende bekker ligger Akaroa Country House. Eieren, snekkeren David Thurston, bygde dette huset i kolonistil med egne hender og leier ut rom til 800-1200 kroner natten. Her kan du vandre blant roser, ta et slag pétanque eller croquet på plenen eller slappe av ved svømmebassenget.
Et besøk til Akaroa er best i sommermånedene mellom November og Februar. I tillegg til delfiner, pingviner, restauranter og museer ligger Akaroa også veldig bra til for fotturer. Her kan du ta på deg støvlene og spasere inn i isolerte bukter omkranset av stupbratte klipper. Du kan gå opp i åsene rundt byen og spise lunch på åsryggen mens du nyter den vakre utsikten utover Bankshalvøya. Er du ikke så glad i å gå kan du sitte på med den gamle postbilen på dens daglige postrute. Eastern Bays Mail Run tar åtte passasjerer og rundturen tar rundt fire og en halv time.
Akaroa er et sted det er vanskelig å reise fra. Den lille, sjarmerende byen med den ikke helt vellykkede historien om Fransk herredømme har mye å by på, både for gane og øyne. Hundreogfemti år etter at en gruppe håpefulle Franskmenn fikk sine drømmer om New Zealandsk herredømme knust, er Akaroa et minne om hvor nære det var at landet ble Fransk.
Men vi er ikke i Frankrike. Grønnskjellene kommer fra det sydlige Stillehavet, og Rue Jolie er i Akaroa, en liten by på Sørøya i New Zealand. En gang skulle byen bli Franskmennenes hovedsete i Stillehavet, men Akaroa ble aldri en del av det Franske riket. I dag tiltrekkes turister av den ikke helt vellykkede historien.
Og det er lett å bli tiltrukket av denne magiske byen. Jeg ble her i fire dager - gikk kveldstur nedover Rue Balguerie, slappet av i Jubilee Park og fikk en god dose lokalhistorie på de sjarmerende museene. Jeg svømte med verdens minste delfiner, besøkte et pingvinreservat og nøt hvitvin på en lokal vingård.
Akaroa ligger en halvannen times kjøring fra Christchurch, i en bukt som en gang var et enormt vulkankrater. Turen går gjennom grønne enger og over stupbratte vulkanske åsrygger utover Bankshalvøya før vi starter den dramatiske nedstigningen mot den lille klyngen av hus i vannkanten som er Akaroa.
I 1835 kom hvalfangeren Jean-François Langlois hit. Han mente dette var et perfekt sted å starte en koloni og returnerte til Frankrike for å rekruttere eventyrlystne bosettere. Men mens Franskmennene forberedte sin ekspedisjon signerte Engelskmennene, som allerede hadde kontroll over store deler av nordøya, den omdiskuterte Waitangitraktaten med Maoriledere over hele landet og innlemmet dermed New Zealand i det Britiske kongeriket.
Da de femtitre Franske kolonistene kom til havnen i Akaroa, etter å ha reist halve verden rundt med håp om å kunne grunnlegge en koloni, ble de hilst velkommen av Engelske bosettere. De slo seg ned der allikevel og satte sitt preg på landsbyen og strødde om seg med Franske mat- og vinvaner og stedsnavn som Le Bons Bay, Rue Benoit og Duvauchelle.
Det jeg gleder meg mest til å gjøre her i Akaroa er å svømme sammen med den skjeldne, bittelille og tamme Hectordelfinen. Sammen med sju andre i våtdrakt og snorkel, i en båt fra Black Cat Cruises, tar vi en kort båttur fra sentrum i byen til havnemunningen. Her begynner delfinkropper å komme til syne i vannskorpa. Flokken på 8-10 delfiner leker seg og ser ut som de viser frem kunstene sine for oss. Guiden vår gir oss klartegn til å hoppe i det turkise vannet.
Selv om fargen på vannet er tropisk er temperaturen her ute på dypet som i Oslofjorden på sensommeren. Men det lille kuldesjokket forsvinner fort da jeg titter ned gjennom dykkemaska og ser et par gråhvite delfiner svømme lekende rundt bena mine.
Hovedgaten, fra den ene siden av byen til den andre, er bare en liten gåtur. Jeg plukker opp en brosjyre fra det lille informasjonssenteret og starter sightseeingen. Jeg rusler gjennom små alleer mens jeg titter innom butikker som selger blå pauaskjell og lokal jade. Jeg besøker den romersk-katolske St. Patrickkirken i enden av Rue Lavaud. Tar en titt innom det flotte, pastellblå Maison Langlois-Eteveneaux, et hus bygget i 1845 av de første Franske bosetterne. Huset er innredet i original stil og har installasjoner som viser litt av de tøffe kårene til de første kolonistene her.
Ved siden av det lille Franske huset ligger også byens gamle rettsal, som også er del av museet. Jeg spaserer ned mot sjøen langs Rue Balgueri og kommer til byens gamle tollhus og losseplass.
Senere den dagen tar jeg en guidet tur til pingvinreservatet Pohatu. I en gruppe på ti blir vi ledet bortover en sti mellom vannet og klippene. I vannskorpa ser vi flokker med pingviner som er på vei inn til land etter en lang dag på sjøen.
Lenger ned langs stien ser vi pingvinene gå i land og riste vannet av halefjærene sine. Guiden vår viser oss noen små rugekasser og ber oss om å titte inni en av dem. Der ligger en lodden, grå pingvin på størrelse med en fotball krøllet sammen i søt søvn.
De fastboende i Akaroa gjør som pingvinene – de legger seg tidlig. Allerede i sekstiden begynner gatene å tømmes og nå kommer turistene ut for å spise middag. Mitt valg faller på C’est la Vie au bout de Monde, som jeg hadde blitt fortalt er en av de beste restaurantene i byen. Bygningen er en gammel kraftstasjon og lokalet er intimt og hjemmekoselig dekorert. Dagens fangst var laks, knurr, reker og grønnskjell tilberedt i en delikat og kremet fiskesuppe.
Desserten er en Citrus Trilogy - organisk sitron og lime panacotta, mango og pasjonsfruktterte servert med en sorbet av grønne epler. Middag med forrett, et glass Chardonnay og dessert koster 160 Norske kroner. Selv om min favoritt i byen var C’est la Vie er det også mange andre gode restauranter i Akaroa. Ma Maison er mer moderne og fancy og omtrent i samme prisklasse. I tillegg til en god sjømatmeny kan de friste med en praktfull Cervenahjort servert med blåbærfylt Yorkshirepudding og en uforglemmelig viltsaus.
Rue Jolie strekker seg langs havnen i Akaroa. Her finner du flere rimeligere restauranter som Dooberry’s og Bully Hayes hvor du kan få en treretters med drikke til under 200 kroner.
Neste ettermiddag besøker jeg vingården French Farm, bare ti minutters kjøretur ut av byen. Her produseres riesling og Chardonnay blant enorme gule roser og velfriserte hager. Vingården huser også en fransk restaurant som serverer et godt utvalg lokalproduserte oster.
Den første natten i Akaroa bodde jeg på Maison de la Mer – et gjestehus i øverste prisklasse (1300-1500 kroner per natt inkl. frokost) med tre suiter med praktfull utsikt mot vannet. Innredningen er i antikk fransk stil med persiske tepper på gulvene og moderne kunst på veggene. Til frokost lager gjestehuset sin egen müsli og yoghurt som serveres med fersk frukt ute på verandaen.
Selv om jeg gjerne skulle bodd på Maison de la Mer resten av livet valgte jeg å flytte meg litt opp i åsen de neste to nettene. Blant valnøttrær og sildrende bekker ligger Akaroa Country House. Eieren, snekkeren David Thurston, bygde dette huset i kolonistil med egne hender og leier ut rom til 800-1200 kroner natten. Her kan du vandre blant roser, ta et slag pétanque eller croquet på plenen eller slappe av ved svømmebassenget.
Et besøk til Akaroa er best i sommermånedene mellom November og Februar. I tillegg til delfiner, pingviner, restauranter og museer ligger Akaroa også veldig bra til for fotturer. Her kan du ta på deg støvlene og spasere inn i isolerte bukter omkranset av stupbratte klipper. Du kan gå opp i åsene rundt byen og spise lunch på åsryggen mens du nyter den vakre utsikten utover Bankshalvøya. Er du ikke så glad i å gå kan du sitte på med den gamle postbilen på dens daglige postrute. Eastern Bays Mail Run tar åtte passasjerer og rundturen tar rundt fire og en halv time.
Akaroa er et sted det er vanskelig å reise fra. Den lille, sjarmerende byen med den ikke helt vellykkede historien om Fransk herredømme har mye å by på, både for gane og øyne. Hundreogfemti år etter at en gruppe håpefulle Franskmenn fikk sine drømmer om New Zealandsk herredømme knust, er Akaroa et minne om hvor nære det var at landet ble Fransk.
KAMP OM MINSTELØNN PÅ AMERIKANSK SAMOA
I Amerikansk Samoa pågår en kamp om minstelønna til øygruppens arbeidere. Mens levekostnader og strømpriser har steget kraftig, har ikke minstelønna økt på ti år. Men en lønnsøkning kan også gjøre at den lille Amerikanske koloniens to største arbeidsgivere, to tunfiskpakkerier, forlater øygruppen til fordel for billigere arbeidskraft i Asia.
Til tross for sterke signaler om at de to tunfiskfabrikkene er i ferd med å bli utkonkurrert av land som Equador, Thailand, Fillipinene og Vietnam har fabrikkene de siste årene økt produksjon og ansatt flere folk. Fabrikkeierne og lobbyister jobber derfor på spreng for å holde minstelønna i Amerikansk Samoa så lav som mulig for å beholde konkurransedyktigheten.
Innen Mai i år må myndighetene ratifisere en ny føderal lov som gjør at øyboerne endelig kommer opp på Amerikansk lønnsnivå innen 2015. På Samoa, hvor over en tredel av arbeidsstokken jobber ved tunfiskfabrikker, tjener folk flest fortsatt rundt $3 i timen. I fjor økte minstelønna for med 50 cent, men under Amerikansk lov er arbeiderne lovet $7.25 i timen. Amerikansk Samoa må derfor innføre årlige 50 cent økninger til de kommer opp på amerikansk lønnsnivå.
”Mange arbeidere er for denne lønnsøkningen” sier Fili Sagapolutele, journalist i Samoa News, til Sjornalisten. ”Mange av de har uttrykt sin støtte til lønnsøkningen i radioprogrammer og i aviser her på Samoa” fortsetter han ”Men ingen vil ha navnet sitt på trykk fordi de er redde for å miste jobben.”
”Dessuten er det ingen fagforeninger her så det er ikke noe organisert organ som kjemper på arbeidernes side” sier Sagapolutele.
Politikere og lobbyister som representerer den lille Amerikanske Stillehavskoloniens tunfiskindustri er livredde for å miste konkurransedyktigheten, og i Januar i år sendte tre Amerikanske senatorer et brev til senatet og uttrykte sin bekymring over den lovpålagte lønnsøkningen.
”Det er bevist at den forrige 50 cent økningen hadde dramatiske konsekvenser på Samoas økonomi. Hvis den neste økningen, som er planlagt i Juli i år, gjennomføres vil den gjøre seriøs skade” skriver de tre senatorene som kommer fra New Mexico og Hawaii.
”Vi er dypt bekymret for risikoen forbundet med økningen og konsekvensene den vil ha for lokalsamfunnet” fortsetter senatorene i brevet. Det de er mest bekymret for er at lønnsøkningen vil tvinge den livsviktige tunfiskindustrien vekk fra det lille øyriket og ta med seg nesten åtte tusen arbeidsplasser som er direkte og indirekte tilknyttet de to fabrikkene.
Tunfiskindustrien i Amerikansk Samoa består hovedsaklig av de to pakkefabrikkene til Chicken of the Sea og StarKist – begge enorme multinasjonale selskaper. I følge US Department of Labor er tunfiskindustrien, på verdensbasis, i ferd med å gå over fra hermetiske bokser til vakuumpakkede poser. På Amerikansk Samoa pakkes fortsatt fisken i hermetikkbokser. Det har fått politikere på Samoa til å tro at de to fabrikkene er i ferd med å fase ut de to boksefabrikkene og flytte dem til Sør Øst Asia, hvor lønnskostnadene er mye lavere.
For å pakke tunfisk i vakuumpakker krever manuelt arbeid, noe som land som Thailand kan tilby for rundt 60 cents i timen, eller rundt en femtedel av lønna i Samoa etter bare én årlig 50 cents økning.
Alphonso Pete Galeai fra Samoa Packing, pakkefabrikken til Chicken of the Sea, sier til Radio New Zealand at lønnsøkninger i Amerikansk Samoa har senket konkurranseevnen drastisk, og at de om ikke lenge kommer til å måtte flytte produksjonen til land som Thailand, Ekvador, Mexico eller Papa Ny Guinea. Han sier også at om de to fabrikkene bestemmer seg for å stenge så vil det ha enorme ringvirkninger for økonomien på Amerikansk Samoa. Han anslår at rundt 40% av alle arbeidsplasser i kolonien er tilknyttet tunfiskfabrikkene.
I et brev til Guvernør Togiola datert 29 Januar i år, skriver Kongressmann Faleomavaega at han ikke tror de to fabrikkene vil bli lenger enn de føler er lønnsomt.
”Hvis markedet er på vei mot vakuumpakket tunfisk, som industrien selv sier at det er, og hvis denne måten å pakke på vil øke profitten, så vil de to fabrikkene på Samoa flytte uansett – uavhengig av om vi øker minstelønna eller ikke” skriver Faleomavaega.
”Men”, fortsetter han, ”selv om jeg vet at fabrikkene vil flytte uansett, hvis de ser det som lønnsomt, så synes jeg det er viktig at vi gir tunfiskindustrien insentiver til å bli her så lenge som mulig.” Faleomavaega skriver videre at Samoa må prøve å utsette det at fabrikkene flytter så lenge som mulig slik at Samoa kan, i mellomtiden, forsøke å omstille sin økonomi.
Myndighetene jobber nå på spreng for å koble Amerikansk Samoa til de undersjøiske optiske kablene som går under Stillehavet. Planen er at øygruppen skal tiltrekke seg bedrifter fra USAs fastland, særlig telemarketing og annen call center-virksomhet. Amerikansk Samoa ser også et enormt potensial i turisme, et område hvor de ligger milevis etter sine naboer i Stillehavet.
Fakta om Amerikansk Samoa
Innbyggere: 57.663 (juli 2007)
Størrelse: 199 kvadratkilometer, bare litt større enn Drammen (137 kvadratkilometer)
Styresett: Amerikansk Samoa er administrert av US Department of the Interior og styres lokalt av Guvernør Togiola Tulafono og et kabinett bestående av 12 departementsdirektører. Innbyggere på Amerikansk Samoa har ikke stemmerett i USAs presidentvalg, men velger sin egen guvernør ved demokratiske valg.
Til tross for sterke signaler om at de to tunfiskfabrikkene er i ferd med å bli utkonkurrert av land som Equador, Thailand, Fillipinene og Vietnam har fabrikkene de siste årene økt produksjon og ansatt flere folk. Fabrikkeierne og lobbyister jobber derfor på spreng for å holde minstelønna i Amerikansk Samoa så lav som mulig for å beholde konkurransedyktigheten.
Innen Mai i år må myndighetene ratifisere en ny føderal lov som gjør at øyboerne endelig kommer opp på Amerikansk lønnsnivå innen 2015. På Samoa, hvor over en tredel av arbeidsstokken jobber ved tunfiskfabrikker, tjener folk flest fortsatt rundt $3 i timen. I fjor økte minstelønna for med 50 cent, men under Amerikansk lov er arbeiderne lovet $7.25 i timen. Amerikansk Samoa må derfor innføre årlige 50 cent økninger til de kommer opp på amerikansk lønnsnivå.
”Mange arbeidere er for denne lønnsøkningen” sier Fili Sagapolutele, journalist i Samoa News, til Sjornalisten. ”Mange av de har uttrykt sin støtte til lønnsøkningen i radioprogrammer og i aviser her på Samoa” fortsetter han ”Men ingen vil ha navnet sitt på trykk fordi de er redde for å miste jobben.”
”Dessuten er det ingen fagforeninger her så det er ikke noe organisert organ som kjemper på arbeidernes side” sier Sagapolutele.
Politikere og lobbyister som representerer den lille Amerikanske Stillehavskoloniens tunfiskindustri er livredde for å miste konkurransedyktigheten, og i Januar i år sendte tre Amerikanske senatorer et brev til senatet og uttrykte sin bekymring over den lovpålagte lønnsøkningen.
”Det er bevist at den forrige 50 cent økningen hadde dramatiske konsekvenser på Samoas økonomi. Hvis den neste økningen, som er planlagt i Juli i år, gjennomføres vil den gjøre seriøs skade” skriver de tre senatorene som kommer fra New Mexico og Hawaii.
”Vi er dypt bekymret for risikoen forbundet med økningen og konsekvensene den vil ha for lokalsamfunnet” fortsetter senatorene i brevet. Det de er mest bekymret for er at lønnsøkningen vil tvinge den livsviktige tunfiskindustrien vekk fra det lille øyriket og ta med seg nesten åtte tusen arbeidsplasser som er direkte og indirekte tilknyttet de to fabrikkene.
Tunfiskindustrien i Amerikansk Samoa består hovedsaklig av de to pakkefabrikkene til Chicken of the Sea og StarKist – begge enorme multinasjonale selskaper. I følge US Department of Labor er tunfiskindustrien, på verdensbasis, i ferd med å gå over fra hermetiske bokser til vakuumpakkede poser. På Amerikansk Samoa pakkes fortsatt fisken i hermetikkbokser. Det har fått politikere på Samoa til å tro at de to fabrikkene er i ferd med å fase ut de to boksefabrikkene og flytte dem til Sør Øst Asia, hvor lønnskostnadene er mye lavere.
For å pakke tunfisk i vakuumpakker krever manuelt arbeid, noe som land som Thailand kan tilby for rundt 60 cents i timen, eller rundt en femtedel av lønna i Samoa etter bare én årlig 50 cents økning.
Alphonso Pete Galeai fra Samoa Packing, pakkefabrikken til Chicken of the Sea, sier til Radio New Zealand at lønnsøkninger i Amerikansk Samoa har senket konkurranseevnen drastisk, og at de om ikke lenge kommer til å måtte flytte produksjonen til land som Thailand, Ekvador, Mexico eller Papa Ny Guinea. Han sier også at om de to fabrikkene bestemmer seg for å stenge så vil det ha enorme ringvirkninger for økonomien på Amerikansk Samoa. Han anslår at rundt 40% av alle arbeidsplasser i kolonien er tilknyttet tunfiskfabrikkene.
I et brev til Guvernør Togiola datert 29 Januar i år, skriver Kongressmann Faleomavaega at han ikke tror de to fabrikkene vil bli lenger enn de føler er lønnsomt.
”Hvis markedet er på vei mot vakuumpakket tunfisk, som industrien selv sier at det er, og hvis denne måten å pakke på vil øke profitten, så vil de to fabrikkene på Samoa flytte uansett – uavhengig av om vi øker minstelønna eller ikke” skriver Faleomavaega.
”Men”, fortsetter han, ”selv om jeg vet at fabrikkene vil flytte uansett, hvis de ser det som lønnsomt, så synes jeg det er viktig at vi gir tunfiskindustrien insentiver til å bli her så lenge som mulig.” Faleomavaega skriver videre at Samoa må prøve å utsette det at fabrikkene flytter så lenge som mulig slik at Samoa kan, i mellomtiden, forsøke å omstille sin økonomi.
Myndighetene jobber nå på spreng for å koble Amerikansk Samoa til de undersjøiske optiske kablene som går under Stillehavet. Planen er at øygruppen skal tiltrekke seg bedrifter fra USAs fastland, særlig telemarketing og annen call center-virksomhet. Amerikansk Samoa ser også et enormt potensial i turisme, et område hvor de ligger milevis etter sine naboer i Stillehavet.
Fakta om Amerikansk Samoa
Innbyggere: 57.663 (juli 2007)
Størrelse: 199 kvadratkilometer, bare litt større enn Drammen (137 kvadratkilometer)
Styresett: Amerikansk Samoa er administrert av US Department of the Interior og styres lokalt av Guvernør Togiola Tulafono og et kabinett bestående av 12 departementsdirektører. Innbyggere på Amerikansk Samoa har ikke stemmerett i USAs presidentvalg, men velger sin egen guvernør ved demokratiske valg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)