JOBBINTERVJU/RADIO/SVENSKEN SCORER

Jeg vil at dere skal vite, mine søsken, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men jeg er blitt hindret helt til nå. For jeg ville gjerne høste frukter også hos dere, som blant de andre folkeslagene.

Paulus´ Brev til Romerne 1, 13

Dagen i dag har vært usedvanlig produktiv og oppløftende. Startet dagen med et møte med en verdensomspennende organisasjon som jobber mot barneporno, barneprostitusjon og trafficking. De trenger en mediaperson her i Auckland. Forhåpentlig kan jeg bli den personen. Jeg besto den første testen - et intenst møte med en vanvittig engasjert og inspirerende kvinne. Vi kom godt overens, lo litt også, snakket om alt mellom himmel og jord og brukte mye lenger tid en vi skulle. Det er alltid et godt tegn.

Neste skritt er et møte med en kar som styrer med datagreiene - systemet som blokkerer barnepornosider på nettet og videresender overgripernes addresser til myndighetene. Han er visst tidligere journalist og vi kommer sikkert til å ha en bra samtale. Har troen på den jobben her. Men det har jeg hver gang. Får jeg ikke jobben så har jeg i hvert fall en utrolig god kilde for en eventuelt story om barneporno eller prostitusjon her i landet.

Har jobbet med en radiostory i dag. Mye klipping og tenking. Blir nok en bra story det her. Vi har mye bra lyd og artige vinkler vi kan velge i. Skal sette i gang med en lydmontasje i kveld. Skal eksperimenere litt. Bruse litt med fjærene, om du vil. Skal ta opp voice overs for min gode svenske kollega på lørdag og så er det salg. Forhåpentligvis får vi den ut et eller annet sted. Tre land - tre forskjellige stories - men basert på de samme intervjuene. Litt dodgy kanskje, men det kan funke. Har lyst til å få det på lufta her i NZ og. Ikke gratis... Begynner å bli smålei veldedighetsjournalistikk. If all else fails så blir det sendt på Aucklands studentradio. Den norske biten får jeg forhåpentligvis ut på NRK. Vi får se... Spennende er det uansett.

Svensken fikk solgt en gigantisk story om graffiti til landets største tabloid så han gikk rundt på skyer i hele dag. Artig. Det var visst noen problemer i jusbiten da han jo hang med taggere som faktisk trespassa inn i en yard for å male men det gikk fint til slutt. Han fikk en god pris og får også mange bilder på trykk. De sa han får seks sider i helgemagasinet. Det er stort. Så stort at han måtte ut og løpe i dag tidlig.

FERIE/NORMAN MAILER

''NORMAN MAILER is one of the most exciting and original talents writing in America today.''

Jeg tror det var denne setningen som fikk meg til å prøve meg som frilanser. Jeg leste en samling tekster av Mailer, etter å ha kommet over navnet hans i andre bøker i en årrekke, og satt igjen med en kjedelig smak i munnen. Jeg forventet noe rått, noe spennende, noe nyskapende og noe exciting and original selvfølgelig.

Og jeg synes ikke jeg fant det. I dag kjøpte jeg en Norman Mailer bok til for $2 i en second hand book shop i Whangarei. Nok en gang gikk jeg for en artikkelsamling i stedet for en roman. Ved første øyekast ser også denne ut som pretensiøst bullshit fra en kar som er desperat etter å virke smartere enn leserne sine. Men det er bare førsteinntrykket.

Kanskje han virkelig er mye smartere enn meg. For de setningene han skriver henger ikke på greip med hva han prøver å si i intervuer. Han påstår å være en av de forfatterne som hele tiden er på søken etter en eller annen Sannhet. Derfor lurer jeg på hvorfor han gjemmer sannheten bort i idiotiske og kompliserte vendinger.

Nei, da foretrekker jeg heller Kerouac. Jeg leser On The Road igjen på denne lille helgeturen vår.Vi kom akkurat frem til huset i Tutukaka, i Whale Bay for å være nøyaktig. Det er utrolig vakkert her og været er svært dramatisk. Vi sov i en campinvogn i Leigh i går, rett ved Goat Island. Kjempekoselig sted hvor vi hang sammen med de andre kæmperne rundt bålet og drakk vin før vi la oss.

FORSKNING.NO/IDÉER/INSPIRASJON/TWITTER

Menneskene er som et pust; menneskebarna svikter; på vektskålen vipper de opp, de er alle lettere enn luft.
Sal, 62, 10

Fant akkurat ut at forskning.no er et sted jeg kan tenke meg å skrive litt for. Jeg introduserte meg akkurat via e-post så vi får se hvordan det går.

For jeg interresserer meg for forskning, og har et bra kontaktnettverk blant akademiske nerder her nede i Oseania. Så hvis dette nettstedet betaler greit så blir det nok litt skriving, ja.

Kanskje om doktogradstudenten som fant ut en måte han kan bruke nanoteknologi og stamceller til å gjenoppbygge ødelagte nerveceller? Latterlig interressant, selvfølgelig. Synes jeg.

Eller en story om hvordan forskere har testet luktesansen til australske vietnamveteraner og har funnet ut at de fortsatt lider kraftig av posttraumatisk stress. Nok en vanvittig spennende story, spør du meg.

Det skjer mye kult rundt omkring i nerdekretser. Og jeg kan skrive om det her. Så lenge noen gidder å betale for det. Så folder vi hendene og ber til redaktørguden...

Har oppdaget at Twitter faktisk kan være ganske nyttig. Brukte faktisk Facebook litt til networking også en periode, men gjennom Twitter kan jeg faktisk få med meg ting jeg ikke ville visst om ellers. Det kommer selvfølgelig helt an på hvem jeg velger å følge.

Mye nettnerder på Twitter, selvfølgelig, og jeg er ikke så forbanna interressert i webteknologi og nerdeapplikasjoner. Men det er også mye mediefolk der - journalister og redaktører jeg kan følge. Det er inspirerende å følge med på hva folk driver med, hva de leser og jobber med. Kanskje noen synes det om mine twitteringer og... Hva vet jeg...

LAPPEN!/FRILANSPOLITIKK/LAMME VETERANER

Jeg vet om dine gjerninger, ditt arbeid og din utholdenhet. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde.
Åp, 2,2

Så jeg besto teoriprøven! Første steg til å bli et fullt mobilt menneske er tatt. Om tre måneder kan jeg kjøre bil alene. Før det må jeg ta noen kjøretimer, vente de obligatoriske tre månedene og ta en kjøreprøve. Da har jeg såkalt restricted license. Den må jeg ha i seks måneder, før jeg så tar et defensive driving course. Da har jeg lappen. Det koster meg 2-3000 til sammen. Samme for motorsykkellappen. Jeg føler at jeg også må ta den mens jeg er i gang. Har vedig lyst til å kunne dra på motorsykkeltur med broren min. Han betaler i disse dager rundt 20.000 for sin sykkellapp. Jeg kommer til å få juling hvis jeg ikke tar den her nede når det er så billig.

Nå sitter jeg på en kafé og venter på kjæresten. Vi skal ha en liten lunch før jeg må komme meg hjem og skrive litt. Jeg skrøyt på meg en story til Klassekampen her om dagen og må nesten holde momentumet oppe nå som jeg endelig har fått oppmerksomheten deres. Ikke lett i den avisa der. De har ignorert meg lenge nok nå.

Nå har jeg vært her i NZ i fire måneder. Tiden har gått latterlig fort. Er glad for at jeg bestemte meg for frilanstilværelsen selv om det er tøft innimellom. Jeg har fått stories på trykk de stedene jeg satte meg som mål og jeg leser nå nyheter ved en lokal radiostasjon. Jeg har endelig møtt en kar som er i samme situasjon som meg så jeg har fått meg en kollega. Jeg er på vei til å få lappen og jeg er ennå ikke blakk. Ikke dårlig. Jeg må si tiden her så langt har vært en suksess.

Men det har selvfølgelig ikke gått sånn som jeg trodde. NZ er som andre land, de liker ikke utlendinger. Jeg hadde litt mer tro på folk her, i og med at er et land av innvandrere, sånn som USA, men har du brun hud eller for mange Jer i navnet ditt så kommer du ikke langt før du har jobbet her noen år. Det er trist, men sånn er det. De eneste utlendingene som gjør det virkelig bra her er de fra The Motherland Storbritannia – de glir inn overalt. Amerikanere og, men ikke så lett som engelskmennene. Jeg var kanskje naiv da jeg kom ned hit og trodde at årevis som medialærer, teksforfatter og selger kunne sikre meg en god jobb. Men jeg prøver fortsatt.

Et vennepar av oss fra India sliter og. De er brune i huden. Da hjelper det ikke om du har hatt en seniorstilling i reklamebyråer og de største klientene i verden, med kontoer som er større enn noe de har her i landet. Det hjelper ikke om du har hatt hauger av folk under deg og ansvar for millioner av dollar i ti år. Folk spør deg fortsatt på jobbintervjuet hva slags karakterer du fikk på videregående. Og så ansetter de en 21 år gammel engelskmann i stedet.

De fortalte meg at de måtte gå over fem år tilbake i tid karrieremessig. Det er trist. De har så mye kompetanse begge to, fra reklamebransjen, men det hjelper ikke, for de er brune i huden. Velkommen til verden, liksom. Utrolig idiotisk men sant.

Fikk en e-post til av en kar i Aftenposten her om dagen forresten. Han virket nesten flau over det faktum at avisa hans ikke kjøper frilansstoff. Vi har så liten plass, sa han, at de så vidt kan trykke det de fast ansatte skriver. De foretrekker derfor selvfølgelig artikler skrevet av kjendiser/høyt profilerte skribenter. Problemet er selvfølgelig at de fleste av disse høyt profilerte skribentene bare dasser frem og tilbake mellom Ullevaal Hageby og Teatercaféen. Få av dem befinner seg i en annen del av verden hvor de har mulighet til å finne noen stories som folk ikke har hørt før. Istedet sitter de i leiligheten sin og skriver synsesaker om tidens ånd. Latterlige greier. Men sånn er det.

Nei, da skriver jeg heller for dameblader. De kjøper det du skriver, hvis det er en god story med bra bilder. Det er sånn det skal være. Bare fordi du heter et eller annet og har snårta dop med Johan Olav Koss på Smuget på nittitallet så er ikke artiklene dine nødvendigvis bedre. Tror jeg.

Nei, da skriver jeg heller for kommunist/bonde/dame og kristenaviser og blader. Det virker som om situasjonen i Sverige er annerledes. Min nyoppdagede kollega er i ferd med å selge en artikkel om grafitti til den største tabloiden der. Klarer ikke helt å se for meg VG gjøre det samme. Jeg tror ikke VG kjøper saker i det hele tatt, jeg. Ikke Dagbladet heller. Det er forsåvidt greit for meg, men det er ganske trist at disse store avisene ikke satser litt på kule artikler fra unge, gode skribenter. De satser heller på tilslørt reklame for dataspill og dritt – den årlige SKUP-vinnende gravesaken om et eller annet gjøres selvfølgelig av de to eneste ordentlige journalistene på huset. Resten av blekka fylles opp med billig dritt, kriminaljournalistikk, rampelys og saksede utenrikssaker.

Jeg nekter å tro at det er dette her folk vil ha. Folk er ikke så dumme. Det er et behov for gode saker om interressant stoff. Håper jeg. Det er også et behov for profesjonelle skribenter. Blogging er greit, men de aller fleste er elendige og ingen leser dem allikevel. Trist men sant.

NORSKE JOURNALISTER ER MARXISTER/FORBANNARE KOMMUNISTER

Skriv derfor ned det du har sett, det som er nå, og det som skal komme heretter.
Åp, 1, 19

Spennende tider i norsk journalistikk. SKUP-prisen gikk av stabelen her om dagen, noen vant og noen tapte. Jeg leste et par metoderapporter og ble veldig inspirert. Spesielt imponert over drosje-saken til Aftenposten.

Men det er ikke alle journalister som gliser. De to fra Dagens Næringsliv som saksøkes av han milliardæren stresser kanskje litt om dagen. Redaktøren stresser nok og, og til og med fotografen er saksøkt.

Så nettdebattene er i full gang. Aftenposten kjører på med en debatt om journalister bare soler seg i sin egen glans eller om SKUP-prisen faktisk oppfordrer til bedre journalistikk. Ganske hjernedøde innlegg. De som skriver at nei, alle journalister er venstrevridde feminister med en eller annen syk og miljøvennlig agenda har tydeligvis ikke lest metoderapportene.

Men journalister er kanskje venstrevridde... Jeg veit ikke... Jeg er norsk journalist og er ikke spesielt venstrevridd. Ikke spesielt høyrevridd heller, men det er kanskje ikke så rart at de fleste norske journalister er venstrevridde når de aller fleste nordmenn er venstrevridde også.

Dessuten defineres ofte venstrevridd, i denne sammenheng, som alt fra AP og utover. I et land som Norge er ikke AP særlig langt ute til venstre. Synes jeg. Det er stor forskjell på RV og AP.

WHEN YOU´RE A STRANGER, PEOPLE ARE STRANGE

Sitter på Starbucks i K-Road og hører på en kar som leser høyt fra business-sidene i NZ Herald. Før hver eneste setning sier han allegedly. Han mener at hver eneste story er en konspirasjon. Etter hvert avsnitt kommer en tirade om hvordan Myndighetene jobber mot folkets interresser.

Det er tydelig at mannen har psykiske problemer. Han tror sikkert at jeg sitter her og fører logg over oppførselen hans eller noe. Ikke så langt unna sannheten, faktisk...

Nå lo han. Han leser en artikkel om legemiddelindustrien og er midt i en proklamasjon om hvordan alle er på medikamenter – og at de ikke engang virker. Alle er på piller mot eller for et eller annet, sier han. Depresjon, mani, forskjellige fobier osv. Men, sier han, de fleste av disse er jo bare vanlige innadvendte mennesker. Hvorfor er de på piller?

Jo, sier han, så legemiddelindustrien kan tjene seg feite – så legene skal ha noe å gjøre, så folk skal tro at noe gjøres med psykiske problemer.

Han later som om han snakker til den stakkars lille jenta som står bakdisken. Egentlig sitter han og snakker til seg selv.

Han har sikkert rett, det er det verste. Men konspirasjonene i samfunnet vårt er dessverre av den art at hvis man finner ut av de – snakker høyt om dem til seg selv på Starbucks for eksempel, så har det ingen verdens ting å si. Det kommer ingen menn i hvite frakker og tar deg med til en øde åker utenfor byen og skyter deg. Ingen stenger deg inne i en institusjon sammen med de andre som har Sett Lyset. Folk bare driter i det. Ja ja tenker folk. Det er jo NOE i det han sier, men herregud... kom igjen, liskom. Drit i det nå stikker vi hjem og ser på American Idol.

Det er ikke lett å være gal om dagen. Man får kanskje ikke så mye oppmerksomhet som man håper på, eller trenger. I tillegg så sitter det jo faktisk, i dette tilfellet, en kar i andre enden av lokalet og noterer ned hva han sier.

Paranoid? Nei, faktisk ikke. Han sluttet akkurat å snakke til seg selv. Kanskje fordi The Doors´ ¨people are strangers¨ kom på. When you are strange osv. Men han liker ikke denne sangen. Han gikk akkurat bort til jenta bak disken og ba henne om å spille en annen sang. Jeg har aldri likt denne sangen, sier han. Kanskje ikke så rart.

Sangen satte i hver fall en stopper for høytlesningen hans. Nå sitter han med hodet i hendene og tenker. På et eller annet.

SKIFTER TAKTIKK NÅ/DESPERASJON OG FORTVILELSE/WI-FI HOTSPOTS OG ASUS EEE

Så det ser ut som om jeg må endre taktikken min. Jeg har prøvd å pitche stories rundt omkring sånn at jeg kan få et slags lys i enden av tunnellen før jeg begynner. Men redaktører vil ha noe håndfast.

Og noe håndfast skal de faen meg få. Jeg har tre gode artikler på tegnebordet. De skal alle være ferdig i starten av neste uke. Vi får se hvordan det går...

Jeg sjekka ut Auckland City Library i går og det var i det hele tatt ganske elendig. Men noen OK arbeidsstasjoner der så jeg kommer nok til å henge der litt uansett. Også har de enn vegg full av rare magasiner som kan gi meg litt idéer til stories og vinklinger.

Nå sitter jeg på en café i Lorne Street hvor de gir meg en times wi-fi tilgang for en kopp kaffe. Ganske handy. Skal på radioen om en times tid og lese nyheter.