JOBBINTERVJU/RADIO/SVENSKEN SCORER

Jeg vil at dere skal vite, mine søsken, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men jeg er blitt hindret helt til nå. For jeg ville gjerne høste frukter også hos dere, som blant de andre folkeslagene.

Paulus´ Brev til Romerne 1, 13

Dagen i dag har vært usedvanlig produktiv og oppløftende. Startet dagen med et møte med en verdensomspennende organisasjon som jobber mot barneporno, barneprostitusjon og trafficking. De trenger en mediaperson her i Auckland. Forhåpentlig kan jeg bli den personen. Jeg besto den første testen - et intenst møte med en vanvittig engasjert og inspirerende kvinne. Vi kom godt overens, lo litt også, snakket om alt mellom himmel og jord og brukte mye lenger tid en vi skulle. Det er alltid et godt tegn.

Neste skritt er et møte med en kar som styrer med datagreiene - systemet som blokkerer barnepornosider på nettet og videresender overgripernes addresser til myndighetene. Han er visst tidligere journalist og vi kommer sikkert til å ha en bra samtale. Har troen på den jobben her. Men det har jeg hver gang. Får jeg ikke jobben så har jeg i hvert fall en utrolig god kilde for en eventuelt story om barneporno eller prostitusjon her i landet.

Har jobbet med en radiostory i dag. Mye klipping og tenking. Blir nok en bra story det her. Vi har mye bra lyd og artige vinkler vi kan velge i. Skal sette i gang med en lydmontasje i kveld. Skal eksperimenere litt. Bruse litt med fjærene, om du vil. Skal ta opp voice overs for min gode svenske kollega på lørdag og så er det salg. Forhåpentligvis får vi den ut et eller annet sted. Tre land - tre forskjellige stories - men basert på de samme intervjuene. Litt dodgy kanskje, men det kan funke. Har lyst til å få det på lufta her i NZ og. Ikke gratis... Begynner å bli smålei veldedighetsjournalistikk. If all else fails så blir det sendt på Aucklands studentradio. Den norske biten får jeg forhåpentligvis ut på NRK. Vi får se... Spennende er det uansett.

Svensken fikk solgt en gigantisk story om graffiti til landets største tabloid så han gikk rundt på skyer i hele dag. Artig. Det var visst noen problemer i jusbiten da han jo hang med taggere som faktisk trespassa inn i en yard for å male men det gikk fint til slutt. Han fikk en god pris og får også mange bilder på trykk. De sa han får seks sider i helgemagasinet. Det er stort. Så stort at han måtte ut og løpe i dag tidlig.

FERIE/NORMAN MAILER

''NORMAN MAILER is one of the most exciting and original talents writing in America today.''

Jeg tror det var denne setningen som fikk meg til å prøve meg som frilanser. Jeg leste en samling tekster av Mailer, etter å ha kommet over navnet hans i andre bøker i en årrekke, og satt igjen med en kjedelig smak i munnen. Jeg forventet noe rått, noe spennende, noe nyskapende og noe exciting and original selvfølgelig.

Og jeg synes ikke jeg fant det. I dag kjøpte jeg en Norman Mailer bok til for $2 i en second hand book shop i Whangarei. Nok en gang gikk jeg for en artikkelsamling i stedet for en roman. Ved første øyekast ser også denne ut som pretensiøst bullshit fra en kar som er desperat etter å virke smartere enn leserne sine. Men det er bare førsteinntrykket.

Kanskje han virkelig er mye smartere enn meg. For de setningene han skriver henger ikke på greip med hva han prøver å si i intervuer. Han påstår å være en av de forfatterne som hele tiden er på søken etter en eller annen Sannhet. Derfor lurer jeg på hvorfor han gjemmer sannheten bort i idiotiske og kompliserte vendinger.

Nei, da foretrekker jeg heller Kerouac. Jeg leser On The Road igjen på denne lille helgeturen vår.Vi kom akkurat frem til huset i Tutukaka, i Whale Bay for å være nøyaktig. Det er utrolig vakkert her og været er svært dramatisk. Vi sov i en campinvogn i Leigh i går, rett ved Goat Island. Kjempekoselig sted hvor vi hang sammen med de andre kæmperne rundt bålet og drakk vin før vi la oss.

FORSKNING.NO/IDÉER/INSPIRASJON/TWITTER

Menneskene er som et pust; menneskebarna svikter; på vektskålen vipper de opp, de er alle lettere enn luft.
Sal, 62, 10

Fant akkurat ut at forskning.no er et sted jeg kan tenke meg å skrive litt for. Jeg introduserte meg akkurat via e-post så vi får se hvordan det går.

For jeg interresserer meg for forskning, og har et bra kontaktnettverk blant akademiske nerder her nede i Oseania. Så hvis dette nettstedet betaler greit så blir det nok litt skriving, ja.

Kanskje om doktogradstudenten som fant ut en måte han kan bruke nanoteknologi og stamceller til å gjenoppbygge ødelagte nerveceller? Latterlig interressant, selvfølgelig. Synes jeg.

Eller en story om hvordan forskere har testet luktesansen til australske vietnamveteraner og har funnet ut at de fortsatt lider kraftig av posttraumatisk stress. Nok en vanvittig spennende story, spør du meg.

Det skjer mye kult rundt omkring i nerdekretser. Og jeg kan skrive om det her. Så lenge noen gidder å betale for det. Så folder vi hendene og ber til redaktørguden...

Har oppdaget at Twitter faktisk kan være ganske nyttig. Brukte faktisk Facebook litt til networking også en periode, men gjennom Twitter kan jeg faktisk få med meg ting jeg ikke ville visst om ellers. Det kommer selvfølgelig helt an på hvem jeg velger å følge.

Mye nettnerder på Twitter, selvfølgelig, og jeg er ikke så forbanna interressert i webteknologi og nerdeapplikasjoner. Men det er også mye mediefolk der - journalister og redaktører jeg kan følge. Det er inspirerende å følge med på hva folk driver med, hva de leser og jobber med. Kanskje noen synes det om mine twitteringer og... Hva vet jeg...

LAPPEN!/FRILANSPOLITIKK/LAMME VETERANER

Jeg vet om dine gjerninger, ditt arbeid og din utholdenhet. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde.
Åp, 2,2

Så jeg besto teoriprøven! Første steg til å bli et fullt mobilt menneske er tatt. Om tre måneder kan jeg kjøre bil alene. Før det må jeg ta noen kjøretimer, vente de obligatoriske tre månedene og ta en kjøreprøve. Da har jeg såkalt restricted license. Den må jeg ha i seks måneder, før jeg så tar et defensive driving course. Da har jeg lappen. Det koster meg 2-3000 til sammen. Samme for motorsykkellappen. Jeg føler at jeg også må ta den mens jeg er i gang. Har vedig lyst til å kunne dra på motorsykkeltur med broren min. Han betaler i disse dager rundt 20.000 for sin sykkellapp. Jeg kommer til å få juling hvis jeg ikke tar den her nede når det er så billig.

Nå sitter jeg på en kafé og venter på kjæresten. Vi skal ha en liten lunch før jeg må komme meg hjem og skrive litt. Jeg skrøyt på meg en story til Klassekampen her om dagen og må nesten holde momentumet oppe nå som jeg endelig har fått oppmerksomheten deres. Ikke lett i den avisa der. De har ignorert meg lenge nok nå.

Nå har jeg vært her i NZ i fire måneder. Tiden har gått latterlig fort. Er glad for at jeg bestemte meg for frilanstilværelsen selv om det er tøft innimellom. Jeg har fått stories på trykk de stedene jeg satte meg som mål og jeg leser nå nyheter ved en lokal radiostasjon. Jeg har endelig møtt en kar som er i samme situasjon som meg så jeg har fått meg en kollega. Jeg er på vei til å få lappen og jeg er ennå ikke blakk. Ikke dårlig. Jeg må si tiden her så langt har vært en suksess.

Men det har selvfølgelig ikke gått sånn som jeg trodde. NZ er som andre land, de liker ikke utlendinger. Jeg hadde litt mer tro på folk her, i og med at er et land av innvandrere, sånn som USA, men har du brun hud eller for mange Jer i navnet ditt så kommer du ikke langt før du har jobbet her noen år. Det er trist, men sånn er det. De eneste utlendingene som gjør det virkelig bra her er de fra The Motherland Storbritannia – de glir inn overalt. Amerikanere og, men ikke så lett som engelskmennene. Jeg var kanskje naiv da jeg kom ned hit og trodde at årevis som medialærer, teksforfatter og selger kunne sikre meg en god jobb. Men jeg prøver fortsatt.

Et vennepar av oss fra India sliter og. De er brune i huden. Da hjelper det ikke om du har hatt en seniorstilling i reklamebyråer og de største klientene i verden, med kontoer som er større enn noe de har her i landet. Det hjelper ikke om du har hatt hauger av folk under deg og ansvar for millioner av dollar i ti år. Folk spør deg fortsatt på jobbintervjuet hva slags karakterer du fikk på videregående. Og så ansetter de en 21 år gammel engelskmann i stedet.

De fortalte meg at de måtte gå over fem år tilbake i tid karrieremessig. Det er trist. De har så mye kompetanse begge to, fra reklamebransjen, men det hjelper ikke, for de er brune i huden. Velkommen til verden, liksom. Utrolig idiotisk men sant.

Fikk en e-post til av en kar i Aftenposten her om dagen forresten. Han virket nesten flau over det faktum at avisa hans ikke kjøper frilansstoff. Vi har så liten plass, sa han, at de så vidt kan trykke det de fast ansatte skriver. De foretrekker derfor selvfølgelig artikler skrevet av kjendiser/høyt profilerte skribenter. Problemet er selvfølgelig at de fleste av disse høyt profilerte skribentene bare dasser frem og tilbake mellom Ullevaal Hageby og Teatercaféen. Få av dem befinner seg i en annen del av verden hvor de har mulighet til å finne noen stories som folk ikke har hørt før. Istedet sitter de i leiligheten sin og skriver synsesaker om tidens ånd. Latterlige greier. Men sånn er det.

Nei, da skriver jeg heller for dameblader. De kjøper det du skriver, hvis det er en god story med bra bilder. Det er sånn det skal være. Bare fordi du heter et eller annet og har snårta dop med Johan Olav Koss på Smuget på nittitallet så er ikke artiklene dine nødvendigvis bedre. Tror jeg.

Nei, da skriver jeg heller for kommunist/bonde/dame og kristenaviser og blader. Det virker som om situasjonen i Sverige er annerledes. Min nyoppdagede kollega er i ferd med å selge en artikkel om grafitti til den største tabloiden der. Klarer ikke helt å se for meg VG gjøre det samme. Jeg tror ikke VG kjøper saker i det hele tatt, jeg. Ikke Dagbladet heller. Det er forsåvidt greit for meg, men det er ganske trist at disse store avisene ikke satser litt på kule artikler fra unge, gode skribenter. De satser heller på tilslørt reklame for dataspill og dritt – den årlige SKUP-vinnende gravesaken om et eller annet gjøres selvfølgelig av de to eneste ordentlige journalistene på huset. Resten av blekka fylles opp med billig dritt, kriminaljournalistikk, rampelys og saksede utenrikssaker.

Jeg nekter å tro at det er dette her folk vil ha. Folk er ikke så dumme. Det er et behov for gode saker om interressant stoff. Håper jeg. Det er også et behov for profesjonelle skribenter. Blogging er greit, men de aller fleste er elendige og ingen leser dem allikevel. Trist men sant.

NORSKE JOURNALISTER ER MARXISTER/FORBANNARE KOMMUNISTER

Skriv derfor ned det du har sett, det som er nå, og det som skal komme heretter.
Åp, 1, 19

Spennende tider i norsk journalistikk. SKUP-prisen gikk av stabelen her om dagen, noen vant og noen tapte. Jeg leste et par metoderapporter og ble veldig inspirert. Spesielt imponert over drosje-saken til Aftenposten.

Men det er ikke alle journalister som gliser. De to fra Dagens Næringsliv som saksøkes av han milliardæren stresser kanskje litt om dagen. Redaktøren stresser nok og, og til og med fotografen er saksøkt.

Så nettdebattene er i full gang. Aftenposten kjører på med en debatt om journalister bare soler seg i sin egen glans eller om SKUP-prisen faktisk oppfordrer til bedre journalistikk. Ganske hjernedøde innlegg. De som skriver at nei, alle journalister er venstrevridde feminister med en eller annen syk og miljøvennlig agenda har tydeligvis ikke lest metoderapportene.

Men journalister er kanskje venstrevridde... Jeg veit ikke... Jeg er norsk journalist og er ikke spesielt venstrevridd. Ikke spesielt høyrevridd heller, men det er kanskje ikke så rart at de fleste norske journalister er venstrevridde når de aller fleste nordmenn er venstrevridde også.

Dessuten defineres ofte venstrevridd, i denne sammenheng, som alt fra AP og utover. I et land som Norge er ikke AP særlig langt ute til venstre. Synes jeg. Det er stor forskjell på RV og AP.

WHEN YOU´RE A STRANGER, PEOPLE ARE STRANGE

Sitter på Starbucks i K-Road og hører på en kar som leser høyt fra business-sidene i NZ Herald. Før hver eneste setning sier han allegedly. Han mener at hver eneste story er en konspirasjon. Etter hvert avsnitt kommer en tirade om hvordan Myndighetene jobber mot folkets interresser.

Det er tydelig at mannen har psykiske problemer. Han tror sikkert at jeg sitter her og fører logg over oppførselen hans eller noe. Ikke så langt unna sannheten, faktisk...

Nå lo han. Han leser en artikkel om legemiddelindustrien og er midt i en proklamasjon om hvordan alle er på medikamenter – og at de ikke engang virker. Alle er på piller mot eller for et eller annet, sier han. Depresjon, mani, forskjellige fobier osv. Men, sier han, de fleste av disse er jo bare vanlige innadvendte mennesker. Hvorfor er de på piller?

Jo, sier han, så legemiddelindustrien kan tjene seg feite – så legene skal ha noe å gjøre, så folk skal tro at noe gjøres med psykiske problemer.

Han later som om han snakker til den stakkars lille jenta som står bakdisken. Egentlig sitter han og snakker til seg selv.

Han har sikkert rett, det er det verste. Men konspirasjonene i samfunnet vårt er dessverre av den art at hvis man finner ut av de – snakker høyt om dem til seg selv på Starbucks for eksempel, så har det ingen verdens ting å si. Det kommer ingen menn i hvite frakker og tar deg med til en øde åker utenfor byen og skyter deg. Ingen stenger deg inne i en institusjon sammen med de andre som har Sett Lyset. Folk bare driter i det. Ja ja tenker folk. Det er jo NOE i det han sier, men herregud... kom igjen, liskom. Drit i det nå stikker vi hjem og ser på American Idol.

Det er ikke lett å være gal om dagen. Man får kanskje ikke så mye oppmerksomhet som man håper på, eller trenger. I tillegg så sitter det jo faktisk, i dette tilfellet, en kar i andre enden av lokalet og noterer ned hva han sier.

Paranoid? Nei, faktisk ikke. Han sluttet akkurat å snakke til seg selv. Kanskje fordi The Doors´ ¨people are strangers¨ kom på. When you are strange osv. Men han liker ikke denne sangen. Han gikk akkurat bort til jenta bak disken og ba henne om å spille en annen sang. Jeg har aldri likt denne sangen, sier han. Kanskje ikke så rart.

Sangen satte i hver fall en stopper for høytlesningen hans. Nå sitter han med hodet i hendene og tenker. På et eller annet.

SKIFTER TAKTIKK NÅ/DESPERASJON OG FORTVILELSE/WI-FI HOTSPOTS OG ASUS EEE

Så det ser ut som om jeg må endre taktikken min. Jeg har prøvd å pitche stories rundt omkring sånn at jeg kan få et slags lys i enden av tunnellen før jeg begynner. Men redaktører vil ha noe håndfast.

Og noe håndfast skal de faen meg få. Jeg har tre gode artikler på tegnebordet. De skal alle være ferdig i starten av neste uke. Vi får se hvordan det går...

Jeg sjekka ut Auckland City Library i går og det var i det hele tatt ganske elendig. Men noen OK arbeidsstasjoner der så jeg kommer nok til å henge der litt uansett. Også har de enn vegg full av rare magasiner som kan gi meg litt idéer til stories og vinklinger.

Nå sitter jeg på en café i Lorne Street hvor de gir meg en times wi-fi tilgang for en kopp kaffe. Ganske handy. Skal på radioen om en times tid og lese nyheter.

NY STORY/NY LAPTOP/NY ÅRSTID/FORSOVING...

"Hor, all slags urenhet og grådighet må det ikke engang være tale om hos dere. Slikt sømmer seg ikke for hellige. Rå ord, tåpelig tale og grovt snakk er også upassende."
Ef 5, 3 & 4

Så nå var det det å finne på en ny story... Han ene redaktøren min blir aldri fornøyd, så jeg sitter her og reviderer en story om og om igjen. Men den er straks ferdig. Den om vold i hjemmet sendte jeg av gårde i går kveld, men den kommer nok tilbake den og.

Men jeg trenger noe nytt. Noe som er FETT. Dette kan egentlig være hva som helst så lenge det er interressant. Og nesten alt er jo interressant. Det er bare det å finne ut hva helvete det skal være...

Jeg skal bruke morgenen i dag til å lese økonomiske aviser fra NZ og Australia. Forhåpentligvis finner jeg et eller annet jeg an pitche til noen Norske aviser og lage en feature ut av. Hvis ikke... Ja, så blir det den om Den Moderne Pakistanske Kvinnen som jeg har gått gravid med en ukes tid.

Det kan jo være en kul story det... Men av en eller annen grunn virker den ikke SUPERspennende akkurat i dag. Jeg får se. Litt research kan jo ikke skade.

Fikk akkurat en e-post fra Aftenposten som sier at "dette er dessverre ikke stoff vi prioriterer å kjøpe inn nå". Etter hva jeg har skjønt så kjøper ikke Aftenposten noe i det hele tatt, men det er jo lov å prøve, tenkte jeg.

Ja, så jeg kjøpte meg ny laptop her om dagen. Den uvirkelig lille Asus Eee-PCen. Den er helt genial, spør du meg. Planen er å ta den med meg til Hvor Som Helst og skrive der. Prøvde i går, men det regnet hardcore så min Hvor Som Helst ble til caféen ved siden av huset mitt. I dag blir oppdagelsesferden forhåpentligvis litt mer utfordrende.

Og så forsov jeg meg i dag, til morgennyhetene. Rakk ingen verdens ting. Sov gjennom hele greia. Heldigvis har de en svenske som kommer inn sammen med meg som kunne gjøre det i dag, men herregud... Jeg sov så dårlig i natt, av en eller annen grunn, så da vekkerklokka ringte i dag så sov jeg som en stein og våkna ikke før tre timer etter. Og da var jo morgennyhetene ferdige.

Men jeg føler meg ikke SÅ skyldig. Dette er første gang jeg har forsovet meg på fire måneder. Og det til en jobb som begynner klokka 6 om morgenen. Ganske bra spør du meg. Men sitter allikevel med en flau smak i kjeften i dag. Kjedelig å forsove seg... jeg føler meg så skyldig...

ENDA EN ELLER ANNEN IDEALIST FUCKER OPP/TULLING TROR VERDEN ER HARMONISK

Jepp, enda en måtte gi opp. Giuseppina Pasqualino di Marineo, kunstner fra Italia, ble funnet drept i Tyrkia. Hun skulle promotere verdensfred ved å haike til Midtøsten i brudekjole.

Vel... Nå har vel ikke haiking til Midtøsten i brudekjole så mye med verdensfred å gjøre... Noen må ha misforstått henne. Eller kanskje de bare dreit i det og drepte henne for det. Ikke vet jeg. Jeg vet bare at jeg synes det er latterlig å promotere verdensfred ved å haike til Midtøsten i brudekjole. Jeg må innrømme at jeg også synes det er litt ironisk når en som promoterer verdensfred (på en latterlig måte) blir drept.

Det blir som å redde Tibet/Burma/Nepal ved å ha på seg t-skjorter i forskjellige farger. Det har ingenting med saken å gjøre. Burmesere merker ikke om du har på deg rød trøye. En spinnvill Tyrker med mord i blikket merker ikke at du haiker for verdensfred heller.

Men det er klart det er "trist" når noen dør. Samtidig blir jeg kvalm når folk "gjør sitt", når "sitt" er å haike i brudekjole, ta på seg rød trøye eller å gå rundt med plastikkarmbånd mot fattigdom.

For noen uker siden lo jeg også fælt. Da var det en idiotisk engelskmann som satte i gang med sin "jeg-skal-gå-til-India-uten-noen-penger-for-å-vise-min- misnøye-med-kapitalistsystemet"-marsj. Denne idealisten kom til Frankrike. Nabolandet. Han fant da ut at han ikke snakket Fransk, at folk trodde han var en tigger og at ingen var interressert i å hjelpe tiggere. Det er derfor de er tiggere.

Så han måtte dra hjem igjen.

Verden var ikke det stedet han trodde - et sted hvor folk er ute etter å hjelpe hverandre, et i bunn og grunn harmonisk sted hvor mennesker lever i kjærlighet og sukkerspinn, hvor drømmen er drept av multinasjonale selskaper og sentralbanker, men hvor folk higer etter å styrte pengefascistene og å gi hverandre ting gratis.

Nei. Verden er ikke slik.

Verden er heller ikke slik at sterke overbevisninger nødvendigvis hjelper. Selv om du har aldri så "rett", moralsk sett. Man kan heller ikke ta på seg Palestinaskjerfet og demonstrere "mot krig" et sted hvor det ER KRIG, sånn som SU-lederen gjorde i fjor.

Å bli overrasket og forferdet over å bli skutt på i en krigssone er som å ringe snuten og melde om "mistenkelig adferd" i spøkelseshuset på Tusenfryd.

Nok om det. Folk er naive, verden er komplisert.

KINA/KINA/KINA/KINA/KINA/KINA/KINA

«Far er gammel, og det fins ikke en mann her i landet som kan ha omgang med oss på vanlig vis. Kom, la oss gi far vin å drikke og ligge med ham, så vi kan holde ætten oppe ved ham!»
Første Mosebok 19, 31 & 32

Prøver å hjernevaske redaktører rundt i Norges land til å kjøpe en artikkel om Kina som IKKE handler om slukking av fakler og elitesoldater i joggedresser eller om Tibet. Men det er ikke lett. Artikkelen kan bli bra og, det er det verste. Men jeg tør ikke å sette i gang med den (reise rundt, arrangere intervjuer med politikere/handelsfolk/innvandrere osv./racke opp en gigantisk telefonregning etc.) uten at jeg i det minste har noen signaler om mulig kjøp.

For det skjer spennende ting i forhold til Kina. New Zealand signerte en frihandelsavtale med de nå på mandag - en avtale som kan ha enorme ringvirkninger for New Zealands økonomi. Avtalen er selvfølgelig kraftig kritisert. Mest fordi den ikke er god nok, og noen politiske partier (NZ First, Maoripartiet og Green Party) vil ikke være med på kalaset, men det stopper ikke parlamentet fra å få den gjennom. Avtalen er signert, nå må den bare gjennom byråkratiet her nede og den stemmes frem i parlamentet neste uke.

Australias statsminister Kevin Rudd var i Kina her om dagen og holdt tale. Han er den første vestlige statsleder noensinne til å holde en tale til Kinesiske myndigheter PÅ KINESISK. Rudd er tidligere diplomat og har jobbet mange år i Beijing. Han snakker flytende Kinesisk, noe som ses på som enormt viktig for utviklingen av Australias forhold til Kina.

Men... han hadde baller nok til å kritisere Kinas politikk i Tibet. PÅ KINESISK. Dette har selvfølgelig latterlig mye mer slagkraft enn en eller annen venstrepolitiker som pjatter om onde Kina på en eller annen statskanal på andre siden av jorda. Ganske spennende.

Men vil redaktører kjøpe storyen? Tiden vil vise. Følg med i neste episode av SJORNALISTEN.

VOLD I HJEMMET/HERREGUD FOR EN STORY/DRØYE GREIER

Abram sa til Sarai: «Du rår selv over trellkvinnen din. Gjør med henne som du synes.» Og Sarai var hard mot henne, så hun rømte sin vei.
Første Mosebok, 16, 6

Har akkurat sittet her og lyttet til og transkribert et intervju jeg har gjort med en kvinne som så moren sin bli sparket til døde av faren sin. Noen mennesker går ut i helgen, drikker seg drita, har one-night-stands, spiser E'er og koser seg. Men ikke jeg. Jeg skriver en artikkel om vold i hjemmet.

Har lest mye sjukt i denne researchfasen. Mange tror faktisk at de har en slags rett & plikt til å banke barna sine eller damene sine. Ethvert lovforslag som prøver å hindre dette blir kraftig motarbeidet av interesseorganisasjoner som mener at "joda, vi må da få lov til å slå barna våre hvis de gjør noe galt!" Ganske sprøtt, spør du meg. Jeg skjønner jo hva de mener... Jeg fikk et par ørefiker som barn jeg og, men det er merkelig at noe sånt må lovfestes. På den annen side så skjønner jeg jo også at folk er i mot en så kraftig statlig invadering av folks privatliv.

Men mange mener jo også at dette ikke er et problem bare i folks private sfære. Det er et politisk og kulturelt problem som må gjøres noe med. Barn som blir slått av foreldrene sine skal visst ha storre sjanse for å slå sine barn igjen, og dette er en ond sirkel som må stoppes, sier folk.

Utrolig heavy greier. Men det blir en bra artikkel, tror jeg. Må ta noen bilder en dag, intervjue noen "eksperter" så tror jeg den storyen her er i ferd med å bli ferdig. Er ganske så avhengig av å få den her på trykk da bladet jeg skriver den for betaler dritbra, og jeg har brukt ganske mye tid på den allerede.

Må ut og snakke med noen som jobber på krisesentere også. Gleder meg ikke akkurat til den delen heller. Det var kanskje ikke det her jeg så for meg da jeg valgte å bli frilanser, men man skriver jo det som folk vil ha. Det er i hvert fall et viktig tema og jeg skriver heller om mishandling av kvinner og barn enn om Aylar eller Farmen.

Har ikke fått noe feedback på den finansstoryen jeg pitchet på fredagskvelden. Håper jeg hører noe i morgen. Jeg har lyst på den. Økonomisk journalistikk er moro. Mer moro enn vold-i-hjemmet-journalistikk i hvert fall.

OOPS.../DAGBLADET BETALER TERRORSIKTET FOR STORY

Jeg vet om dine gjerninger. Du har navn av å leve, men du er død. Våkn opp og styrk det som er igjen, og som holder på å dø! For jeg har funnet at dine gjerninger ikke holder mål i min Guds øyne.
Johannes' Åpenbaring, 3, 1 & 2

Norges dårligste avis driter seg loddrett ut i dag. NRK, en av de eneste institusjonene i landet som fortsatt driver med "journalistikk", har fått tak i "dokumentasjon" (sikkert kontoutskriftene) som viser at en av terrorsiktede Bhattis medtiltalte har fått "Lønn fra Dagbladet AS" for å gi dem et lydbåndopptak av en samtale han hadde med PST.

Dette er ganske heavy greier... Spesielt for Dagbladet, som også har vært mistenkt for å ha betalt for opplysninger i forbindelse med Munch-saken.

Vær Varsom-plakaten, som liksom skal være kjørereglene til oss journalister, sier at man som hovedregel ikke skal betale kilder for informasjon. Dette er ikke et "prinsipp" som man skal ta lett på. Dette er et av hovedprinsippene bak begrepet "fri presse". Å betale for informasjon betyr at man påvirker informasjonen man får.

Saken omtales selvfølgelig i landets medier. Hegnar.no, DN og VG fråtser i saken. De gjør jobben sin. Kan ikke finne noe hos Aftenposten, men det kommer nok.

Dagbladet sliter med å bortforklare den her. Under rettsaken mot Bhatti og de andre har det kommet frem at en journalist fra Dagbladet har hatt et nært forhold til de terrorsiktede. Hva i helvete betyr et "nært forhold" lurer jeg på, men det betyr vel at de i alle fall snakket om ting som ikke hadde med journalistikk å gjøre.

For Dagbladets redaktør er dette "helt naturlig". Hun hevder at de betaler for "tips", noe som er Se & Hørs standardunnskyldning også.

Jeg vet ikke om vi noensinne har hatt en ordentlig fri presse i Norge, men at en så stor avis som Dagbladet må betale for kilder er ganske drøyt. All PR er ikke god PR. Å bli omtalt som "den korrupte avisen uten noen form for troverdighet" er ikke bra for business. Aviser lever til en viss grad av troverdighet. Alle vet at tabloidaviser skriver om bullshit, men man må kunne gå ut i fra at det i hvert fall er sant, og at det ikke er blitt betalt for.

Dagbladet har herved mistet enda mer troverdighet. Hvis ikke det nye glossy Magasinet får opp salgstallene så holder de ikke lenge. Forhåpentligvis blir de kjøpt opp av noen som har studert journalistikk. Eller i hvert fall av noen med folkevett og moral.

STORE PLANER/NY FINANSSTORY/SÅ FOLDER VI HENDENE

«Send ut din skarpe sigd og høst inn drueklasene på jordens vinmark! For nå er druene modne.»
Johannes Åpenbaring 14, 17

I Hunter S. Thompsons tradisjon så begynner jeg herved skriveriene mine med et sitat fra Bibelen, og helst fra Johannes' Åpenbaring. Her finnes noe av det kraftigste og mest sinnssyke som noen gang er skrevet. I Johannes' Åpenbaring finnes et sitat for enhver anledning, og det beste er at nesten ethvert sitat kan brukes til hva som helst fordi språket er så vanvittig og kraftig og vagt.

Uansett...

Pitchet akkurat en stor story til en nasjonal avis. Den aller beste, spør du meg. Vi får se hvordan det går. Spennende er det uansett. Det kan bli en ganske omfattende en. Kanskje den største jeg har gjort. Det gjør det selvfølgelig enda mer spennende.

Jeg må snakke med politikere, finansfolk, næringsdrivende og "vanlige folk". Jeg må gjøre case-studies og hauger av intervjuer. Og jeg må ta bilder. Dette kan bli en feit en.

Hvis redaktørene er interresserte selvfølgelig...

EN ARTIKKEL SOLGT/NYTT PROSJEKT PÅ GANG

Fikk bekreftet i går kveld at den ene artikkelen jeg sendte hjem skal trykkes, og bildene også. Jeg får fire sider. Hurra! Har ikke blitt trykket i denne publikasjonen før så det er en ny god kontakt. Den andre jeg sendte hjem er også bænkers. Håper jeg.

Så nå må jeg finne på en ny story. Jeg leker med en idé og har kontaktet en haug med kvinnelige journalister i Pakistan. Jeg har lyst til å skrive en artikkel om Pakistan som viser noen sider av landet som folk ikke er vant til å lese om i Norge. Alt vi får servert hjemme er om gangstere, proforma-ekteskap, Bhatti og vold.

Leser man Norske aviser virker Pakistan som et helvete. Et sted fullt av gærne fundamentalister, konemishandlere, krig og faenskap. Sånn er det selvfølgelig ikke. Og det er det jeg vil skrive om. Jeg har lyst til å skrive om profesjonelle kvinner og det moderne Pakistan. Spennende greier.

Nå må jeg bare lure en redaktør til å kjøpe idéen... Bør ikke være for vanskelig. Et kvinnemagasin eller en "smart" dagsavis er sikkert keen på noe sånt. Jeg får sette meg ned over helgen og lage et utkast og litt vinkler og sånn.

Jeg må også ha bilder selvfølgelig, men jeg tror at de journalistene kan hjelpe meg med det. Hun ene er fotograf også og er visst keen på å "vise frem et annet Pakistan". Må ikke male et altfor rosenrødt bilde, men jeg får se hva jeg finner ut etter jeg har pratet med litt folk.

Nå skal jeg legge meg. Huseieren kommer innom med en ny vaskemaskin klokka 9 imorgen tidlig. Blasfemi.

UNDERCOVERJOURNALISTER I NORD KOREA

Det her er vel dagens modigste journalister. Faen meg viktig arbeid de driver med og. Mens vi andre er journalister for å få oppmerksomhet, for rushet man får når man ser bylinen sin på en dobbeltside og for å imponere naive studenter så er det fett å se at ikke alle tenker sånn.

Borgerjournalistene i Nord Korea gjør ikke det her for å bli berømte sånn at de en dag kan sitte i et eller annet elendig panelprogram på TV2/TVNorge og lire av seg tørr sarkasme. De er ikke interresserte i å bli bedt i bursdagsselskapet til John Carew eller Lene Alexandra eller i å få freebies og goodie-bags på pressekonferanser og launches.

Nei, de vil Fortelle Sannheten. Fantastisk nobelt. Nesten uvirkelig i dagens media. Blir glad av å lese om sånt.

Dette er nemlig journalistikk. I sterk motsetning til å sakse en sak fra det Amerikanske ukebladet People og skrive to lange paragrafer om hvem Jay-Z og Beyonce er.

Jeg kan høre "journalisten" tenke "hmm... vi må ha litt bakgrunn" og så slår han/hun opp på Wikipedia.

TO ARTIKLER SENDT AVGÅRDE/ANGST OG AVVENTING

Så jeg sendte akkurat avgårde to store artikler med bilder til to publikasjoner hjemme i Norge. Endelig har jeg sendt dem, liksom. Nå er det bare å folde hendene. Jeg har selvfølgelig fått ganske sterke signaler om at de vil trykke dem men det er allkevel sterkt å legge sjela i noe som skal bestemmes av noen redaktører på andre siden av jorda.

Men sånn er det. Jeg har lært meg å pitche artikler kraftig i begynnelsen - sende utkast og idéer underveis og spørre om veiledning. De er like interressert i en god artikkel som det jeg er i å få den på trykk.

Deilig å forhåpentligvis bli ferdig med disse to artiklene også. De har tatt lang tid. Jeg må være mer effektiv med den neste. Den neste er om et ganske så depressivt emne - jeg skal skrive om vold i hjemmet - og den krever ganske kraftig research og tunge intervjuer. Men det kan bli stas. Jeg har blitt "lovet" (hvis artikkelen blir bra...) ganske mange sider i bladet og har også mulighet til å få noen fete bilder på trykk. Dessuten betaler de også bra.

Men jeg må finne på en artikkel til også. Jeg er avhengig av å ha minst to prosjekter gående til enhver tid. Både i tilfelle jeg ikke får solgt den ene (hehe, eller begge...) og fordi det er ganske intenst å bare tenke på ÉN jævla artikkel 24 timer i døgnet.

Jeg møtte en svenske i dag som også befinner seg her på andre siden av jorda og jobber som frilanser. Han skriver for svensk presse så vi har mye til felles. Jeg har m.a.o. nesten fått meg en kollega. Ganske fett. Vi kan sikkert hjelpe hverandre og benytte hverandres research littegranne. Mediebildet i Sverige er nok ikke så forbanna forskjellig fra hva det er i Norge så de samme storyene er sikkert interressante i begge land. Det kommer jo selvfølgelig an på kontaktnettverket, men allikevel.

Radioredaktøren min spurte meg i dag om jeg "var klar" for å gå på lufta i morgen og kjøre current affairs showet som går klokka tolv på formiddagen. Ja, sa jeg. Aner egentlig ikke hva jeg går til men jeg skal i hvertfall ha en "live test" i morgen hvor jeg skal kjøre et "testprogram" og så bli revet i fillebiter av redaktøren etterpå. Spennende.

Og ultranoia. Å snakke på lufta til hundretusener av mennesker er ikke bare bare. Det ser skikkelig romantisk og kult ut på film men når du sitter der inne med tusen spaker og en mikrofon så er man ikke så høy i hatten. Ikke i begynnelsen i hvert fall. Den mest taleføre person kan begynne å stamme under slike forhold. Men vi får se hvordan det går. Han hadde ikke spurt meg hvis han ikke ville ha meg der. Han er like interressert i et bra show som det jeg er i å komme på lufta.

Akaroa – Byen som Ville bli Fransk

En familie står på den velfriserte plenen utenfor det provinsielle gjestehuset og tar et slag petanque mellom lavendel og rosebusker. Lenger nede i åsen, på Ma Maison, en restaurant på Rue Jolie, får du servert grønnskjell posjert i Pinot Gris og hvitløksmør.

Men vi er ikke i Frankrike. Grønnskjellene kommer fra det sydlige Stillehavet, og Rue Jolie er i Akaroa, en liten by på Sørøya i New Zealand. En gang skulle byen bli Franskmennenes hovedsete i Stillehavet, men Akaroa ble aldri en del av det Franske riket. I dag tiltrekkes turister av den ikke helt vellykkede historien.

Og det er lett å bli tiltrukket av denne magiske byen. Jeg ble her i fire dager - gikk kveldstur nedover Rue Balguerie, slappet av i Jubilee Park og fikk en god dose lokalhistorie på de sjarmerende museene. Jeg svømte med verdens minste delfiner, besøkte et pingvinreservat og nøt hvitvin på en lokal vingård.

Akaroa ligger en halvannen times kjøring fra Christchurch, i en bukt som en gang var et enormt vulkankrater. Turen går gjennom grønne enger og over stupbratte vulkanske åsrygger utover Bankshalvøya før vi starter den dramatiske nedstigningen mot den lille klyngen av hus i vannkanten som er Akaroa.

I 1835 kom hvalfangeren Jean-François Langlois hit. Han mente dette var et perfekt sted å starte en koloni og returnerte til Frankrike for å rekruttere eventyrlystne bosettere. Men mens Franskmennene forberedte sin ekspedisjon signerte Engelskmennene, som allerede hadde kontroll over store deler av nordøya, den omdiskuterte Waitangitraktaten med Maoriledere over hele landet og innlemmet dermed New Zealand i det Britiske kongeriket.

Da de femtitre Franske kolonistene kom til havnen i Akaroa, etter å ha reist halve verden rundt med håp om å kunne grunnlegge en koloni, ble de hilst velkommen av Engelske bosettere. De slo seg ned der allikevel og satte sitt preg på landsbyen og strødde om seg med Franske mat- og vinvaner og stedsnavn som Le Bons Bay, Rue Benoit og Duvauchelle.

Det jeg gleder meg mest til å gjøre her i Akaroa er å svømme sammen med den skjeldne, bittelille og tamme Hectordelfinen. Sammen med sju andre i våtdrakt og snorkel, i en båt fra Black Cat Cruises, tar vi en kort båttur fra sentrum i byen til havnemunningen. Her begynner delfinkropper å komme til syne i vannskorpa. Flokken på 8-10 delfiner leker seg og ser ut som de viser frem kunstene sine for oss. Guiden vår gir oss klartegn til å hoppe i det turkise vannet.

Selv om fargen på vannet er tropisk er temperaturen her ute på dypet som i Oslofjorden på sensommeren. Men det lille kuldesjokket forsvinner fort da jeg titter ned gjennom dykkemaska og ser et par gråhvite delfiner svømme lekende rundt bena mine.

Hovedgaten, fra den ene siden av byen til den andre, er bare en liten gåtur. Jeg plukker opp en brosjyre fra det lille informasjonssenteret og starter sightseeingen. Jeg rusler gjennom små alleer mens jeg titter innom butikker som selger blå pauaskjell og lokal jade. Jeg besøker den romersk-katolske St. Patrickkirken i enden av Rue Lavaud. Tar en titt innom det flotte, pastellblå Maison Langlois-Eteveneaux, et hus bygget i 1845 av de første Franske bosetterne. Huset er innredet i original stil og har installasjoner som viser litt av de tøffe kårene til de første kolonistene her.

Ved siden av det lille Franske huset ligger også byens gamle rettsal, som også er del av museet. Jeg spaserer ned mot sjøen langs Rue Balgueri og kommer til byens gamle tollhus og losseplass.

Senere den dagen tar jeg en guidet tur til pingvinreservatet Pohatu. I en gruppe på ti blir vi ledet bortover en sti mellom vannet og klippene. I vannskorpa ser vi flokker med pingviner som er på vei inn til land etter en lang dag på sjøen.

Lenger ned langs stien ser vi pingvinene gå i land og riste vannet av halefjærene sine. Guiden vår viser oss noen små rugekasser og ber oss om å titte inni en av dem. Der ligger en lodden, grå pingvin på størrelse med en fotball krøllet sammen i søt søvn.

De fastboende i Akaroa gjør som pingvinene – de legger seg tidlig. Allerede i sekstiden begynner gatene å tømmes og nå kommer turistene ut for å spise middag. Mitt valg faller på C’est la Vie au bout de Monde, som jeg hadde blitt fortalt er en av de beste restaurantene i byen. Bygningen er en gammel kraftstasjon og lokalet er intimt og hjemmekoselig dekorert. Dagens fangst var laks, knurr, reker og grønnskjell tilberedt i en delikat og kremet fiskesuppe.

Desserten er en Citrus Trilogy - organisk sitron og lime panacotta, mango og pasjonsfruktterte servert med en sorbet av grønne epler. Middag med forrett, et glass Chardonnay og dessert koster 160 Norske kroner. Selv om min favoritt i byen var C’est la Vie er det også mange andre gode restauranter i Akaroa. Ma Maison er mer moderne og fancy og omtrent i samme prisklasse. I tillegg til en god sjømatmeny kan de friste med en praktfull Cervenahjort servert med blåbærfylt Yorkshirepudding og en uforglemmelig viltsaus.

Rue Jolie strekker seg langs havnen i Akaroa. Her finner du flere rimeligere restauranter som Dooberry’s og Bully Hayes hvor du kan få en treretters med drikke til under 200 kroner.

Neste ettermiddag besøker jeg vingården French Farm, bare ti minutters kjøretur ut av byen. Her produseres riesling og Chardonnay blant enorme gule roser og velfriserte hager. Vingården huser også en fransk restaurant som serverer et godt utvalg lokalproduserte oster.

Den første natten i Akaroa bodde jeg på Maison de la Mer – et gjestehus i øverste prisklasse (1300-1500 kroner per natt inkl. frokost) med tre suiter med praktfull utsikt mot vannet. Innredningen er i antikk fransk stil med persiske tepper på gulvene og moderne kunst på veggene. Til frokost lager gjestehuset sin egen müsli og yoghurt som serveres med fersk frukt ute på verandaen.

Selv om jeg gjerne skulle bodd på Maison de la Mer resten av livet valgte jeg å flytte meg litt opp i åsen de neste to nettene. Blant valnøttrær og sildrende bekker ligger Akaroa Country House. Eieren, snekkeren David Thurston, bygde dette huset i kolonistil med egne hender og leier ut rom til 800-1200 kroner natten. Her kan du vandre blant roser, ta et slag pétanque eller croquet på plenen eller slappe av ved svømmebassenget.

Et besøk til Akaroa er best i sommermånedene mellom November og Februar. I tillegg til delfiner, pingviner, restauranter og museer ligger Akaroa også veldig bra til for fotturer. Her kan du ta på deg støvlene og spasere inn i isolerte bukter omkranset av stupbratte klipper. Du kan gå opp i åsene rundt byen og spise lunch på åsryggen mens du nyter den vakre utsikten utover Bankshalvøya. Er du ikke så glad i å gå kan du sitte på med den gamle postbilen på dens daglige postrute. Eastern Bays Mail Run tar åtte passasjerer og rundturen tar rundt fire og en halv time.

Akaroa er et sted det er vanskelig å reise fra. Den lille, sjarmerende byen med den ikke helt vellykkede historien om Fransk herredømme har mye å by på, både for gane og øyne. Hundreogfemti år etter at en gruppe håpefulle Franskmenn fikk sine drømmer om New Zealandsk herredømme knust, er Akaroa et minne om hvor nære det var at landet ble Fransk.

KAMP OM MINSTELØNN PÅ AMERIKANSK SAMOA

I Amerikansk Samoa pågår en kamp om minstelønna til øygruppens arbeidere. Mens levekostnader og strømpriser har steget kraftig, har ikke minstelønna økt på ti år. Men en lønnsøkning kan også gjøre at den lille Amerikanske koloniens to største arbeidsgivere, to tunfiskpakkerier, forlater øygruppen til fordel for billigere arbeidskraft i Asia.

Til tross for sterke signaler om at de to tunfiskfabrikkene er i ferd med å bli utkonkurrert av land som Equador, Thailand, Fillipinene og Vietnam har fabrikkene de siste årene økt produksjon og ansatt flere folk. Fabrikkeierne og lobbyister jobber derfor på spreng for å holde minstelønna i Amerikansk Samoa så lav som mulig for å beholde konkurransedyktigheten.

Innen Mai i år må myndighetene ratifisere en ny føderal lov som gjør at øyboerne endelig kommer opp på Amerikansk lønnsnivå innen 2015. På Samoa, hvor over en tredel av arbeidsstokken jobber ved tunfiskfabrikker, tjener folk flest fortsatt rundt $3 i timen. I fjor økte minstelønna for med 50 cent, men under Amerikansk lov er arbeiderne lovet $7.25 i timen. Amerikansk Samoa må derfor innføre årlige 50 cent økninger til de kommer opp på amerikansk lønnsnivå.

”Mange arbeidere er for denne lønnsøkningen” sier Fili Sagapolutele, journalist i Samoa News, til Sjornalisten. ”Mange av de har uttrykt sin støtte til lønnsøkningen i radioprogrammer og i aviser her på Samoa” fortsetter han ”Men ingen vil ha navnet sitt på trykk fordi de er redde for å miste jobben.”

”Dessuten er det ingen fagforeninger her så det er ikke noe organisert organ som kjemper på arbeidernes side” sier Sagapolutele.

Politikere og lobbyister som representerer den lille Amerikanske Stillehavskoloniens tunfiskindustri er livredde for å miste konkurransedyktigheten, og i Januar i år sendte tre Amerikanske senatorer et brev til senatet og uttrykte sin bekymring over den lovpålagte lønnsøkningen.

”Det er bevist at den forrige 50 cent økningen hadde dramatiske konsekvenser på Samoas økonomi. Hvis den neste økningen, som er planlagt i Juli i år, gjennomføres vil den gjøre seriøs skade” skriver de tre senatorene som kommer fra New Mexico og Hawaii.

”Vi er dypt bekymret for risikoen forbundet med økningen og konsekvensene den vil ha for lokalsamfunnet” fortsetter senatorene i brevet. Det de er mest bekymret for er at lønnsøkningen vil tvinge den livsviktige tunfiskindustrien vekk fra det lille øyriket og ta med seg nesten åtte tusen arbeidsplasser som er direkte og indirekte tilknyttet de to fabrikkene.

Tunfiskindustrien i Amerikansk Samoa består hovedsaklig av de to pakkefabrikkene til Chicken of the Sea og StarKist – begge enorme multinasjonale selskaper. I følge US Department of Labor er tunfiskindustrien, på verdensbasis, i ferd med å gå over fra hermetiske bokser til vakuumpakkede poser. På Amerikansk Samoa pakkes fortsatt fisken i hermetikkbokser. Det har fått politikere på Samoa til å tro at de to fabrikkene er i ferd med å fase ut de to boksefabrikkene og flytte dem til Sør Øst Asia, hvor lønnskostnadene er mye lavere.


For å pakke tunfisk i vakuumpakker krever manuelt arbeid, noe som land som Thailand kan tilby for rundt 60 cents i timen, eller rundt en femtedel av lønna i Samoa etter bare én årlig 50 cents økning.

Alphonso Pete Galeai fra Samoa Packing, pakkefabrikken til Chicken of the Sea, sier til Radio New Zealand at lønnsøkninger i Amerikansk Samoa har senket konkurranseevnen drastisk, og at de om ikke lenge kommer til å måtte flytte produksjonen til land som Thailand, Ekvador, Mexico eller Papa Ny Guinea. Han sier også at om de to fabrikkene bestemmer seg for å stenge så vil det ha enorme ringvirkninger for økonomien på Amerikansk Samoa. Han anslår at rundt 40% av alle arbeidsplasser i kolonien er tilknyttet tunfiskfabrikkene.

I et brev til Guvernør Togiola datert 29 Januar i år, skriver Kongressmann Faleomavaega at han ikke tror de to fabrikkene vil bli lenger enn de føler er lønnsomt.
”Hvis markedet er på vei mot vakuumpakket tunfisk, som industrien selv sier at det er, og hvis denne måten å pakke på vil øke profitten, så vil de to fabrikkene på Samoa flytte uansett – uavhengig av om vi øker minstelønna eller ikke” skriver Faleomavaega.

”Men”, fortsetter han, ”selv om jeg vet at fabrikkene vil flytte uansett, hvis de ser det som lønnsomt, så synes jeg det er viktig at vi gir tunfiskindustrien insentiver til å bli her så lenge som mulig.” Faleomavaega skriver videre at Samoa må prøve å utsette det at fabrikkene flytter så lenge som mulig slik at Samoa kan, i mellomtiden, forsøke å omstille sin økonomi.

Myndighetene jobber nå på spreng for å koble Amerikansk Samoa til de undersjøiske optiske kablene som går under Stillehavet. Planen er at øygruppen skal tiltrekke seg bedrifter fra USAs fastland, særlig telemarketing og annen call center-virksomhet. Amerikansk Samoa ser også et enormt potensial i turisme, et område hvor de ligger milevis etter sine naboer i Stillehavet.


Fakta om Amerikansk Samoa
Innbyggere: 57.663 (juli 2007)
Størrelse: 199 kvadratkilometer, bare litt større enn Drammen (137 kvadratkilometer)
Styresett: Amerikansk Samoa er administrert av US Department of the Interior og styres lokalt av Guvernør Togiola Tulafono og et kabinett bestående av 12 departementsdirektører. Innbyggere på Amerikansk Samoa har ikke stemmerett i USAs presidentvalg, men velger sin egen guvernør ved demokratiske valg.