Jeg vet om dine gjerninger, ditt arbeid og din utholdenhet. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde.
Åp, 2,2
Så jeg besto teoriprøven! Første steg til å bli et fullt mobilt menneske er tatt. Om tre måneder kan jeg kjøre bil alene. Før det må jeg ta noen kjøretimer, vente de obligatoriske tre månedene og ta en kjøreprøve. Da har jeg såkalt restricted license. Den må jeg ha i seks måneder, før jeg så tar et defensive driving course. Da har jeg lappen. Det koster meg 2-3000 til sammen. Samme for motorsykkellappen. Jeg føler at jeg også må ta den mens jeg er i gang. Har vedig lyst til å kunne dra på motorsykkeltur med broren min. Han betaler i disse dager rundt 20.000 for sin sykkellapp. Jeg kommer til å få juling hvis jeg ikke tar den her nede når det er så billig.
Nå sitter jeg på en kafé og venter på kjæresten. Vi skal ha en liten lunch før jeg må komme meg hjem og skrive litt. Jeg skrøyt på meg en story til Klassekampen her om dagen og må nesten holde momentumet oppe nå som jeg endelig har fått oppmerksomheten deres. Ikke lett i den avisa der. De har ignorert meg lenge nok nå.
Nå har jeg vært her i NZ i fire måneder. Tiden har gått latterlig fort. Er glad for at jeg bestemte meg for frilanstilværelsen selv om det er tøft innimellom. Jeg har fått stories på trykk de stedene jeg satte meg som mål og jeg leser nå nyheter ved en lokal radiostasjon. Jeg har endelig møtt en kar som er i samme situasjon som meg så jeg har fått meg en kollega. Jeg er på vei til å få lappen og jeg er ennå ikke blakk. Ikke dårlig. Jeg må si tiden her så langt har vært en suksess.
Men det har selvfølgelig ikke gått sånn som jeg trodde. NZ er som andre land, de liker ikke utlendinger. Jeg hadde litt mer tro på folk her, i og med at er et land av innvandrere, sånn som USA, men har du brun hud eller for mange Jer i navnet ditt så kommer du ikke langt før du har jobbet her noen år. Det er trist, men sånn er det. De eneste utlendingene som gjør det virkelig bra her er de fra The Motherland Storbritannia – de glir inn overalt. Amerikanere og, men ikke så lett som engelskmennene. Jeg var kanskje naiv da jeg kom ned hit og trodde at årevis som medialærer, teksforfatter og selger kunne sikre meg en god jobb. Men jeg prøver fortsatt.
Et vennepar av oss fra India sliter og. De er brune i huden. Da hjelper det ikke om du har hatt en seniorstilling i reklamebyråer og de største klientene i verden, med kontoer som er større enn noe de har her i landet. Det hjelper ikke om du har hatt hauger av folk under deg og ansvar for millioner av dollar i ti år. Folk spør deg fortsatt på jobbintervjuet hva slags karakterer du fikk på videregående. Og så ansetter de en 21 år gammel engelskmann i stedet.
De fortalte meg at de måtte gå over fem år tilbake i tid karrieremessig. Det er trist. De har så mye kompetanse begge to, fra reklamebransjen, men det hjelper ikke, for de er brune i huden. Velkommen til verden, liksom. Utrolig idiotisk men sant.
Fikk en e-post til av en kar i Aftenposten her om dagen forresten. Han virket nesten flau over det faktum at avisa hans ikke kjøper frilansstoff. Vi har så liten plass, sa han, at de så vidt kan trykke det de fast ansatte skriver. De foretrekker derfor selvfølgelig artikler skrevet av kjendiser/høyt profilerte skribenter. Problemet er selvfølgelig at de fleste av disse høyt profilerte skribentene bare dasser frem og tilbake mellom Ullevaal Hageby og Teatercaféen. Få av dem befinner seg i en annen del av verden hvor de har mulighet til å finne noen stories som folk ikke har hørt før. Istedet sitter de i leiligheten sin og skriver synsesaker om tidens ånd. Latterlige greier. Men sånn er det.
Nei, da skriver jeg heller for dameblader. De kjøper det du skriver, hvis det er en god story med bra bilder. Det er sånn det skal være. Bare fordi du heter et eller annet og har snårta dop med Johan Olav Koss på Smuget på nittitallet så er ikke artiklene dine nødvendigvis bedre. Tror jeg.
Nei, da skriver jeg heller for kommunist/bonde/dame og kristenaviser og blader. Det virker som om situasjonen i Sverige er annerledes. Min nyoppdagede kollega er i ferd med å selge en artikkel om grafitti til den største tabloiden der. Klarer ikke helt å se for meg VG gjøre det samme. Jeg tror ikke VG kjøper saker i det hele tatt, jeg. Ikke Dagbladet heller. Det er forsåvidt greit for meg, men det er ganske trist at disse store avisene ikke satser litt på kule artikler fra unge, gode skribenter. De satser heller på tilslørt reklame for dataspill og dritt – den årlige SKUP-vinnende gravesaken om et eller annet gjøres selvfølgelig av de to eneste ordentlige journalistene på huset. Resten av blekka fylles opp med billig dritt, kriminaljournalistikk, rampelys og saksede utenrikssaker.
Jeg nekter å tro at det er dette her folk vil ha. Folk er ikke så dumme. Det er et behov for gode saker om interressant stoff. Håper jeg. Det er også et behov for profesjonelle skribenter. Blogging er greit, men de aller fleste er elendige og ingen leser dem allikevel. Trist men sant.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar